Gi meg et fast punkt

De siste ukene er det blitt reist flere debatter som har med den grunnleggende forståelsen av kristen tro å gjøre. Artist Bjørn Eidsvåg har tatt til orde for å revidere kirkens tradisjonelle forståelse av Jesus. Biskop emeritus Tor B. Jørgensen har avlyst ­kirkens lære om fortapelsen.

Og tidligere sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land har i et innlegg her i avisen problematisert et bibelsyn som gjør at Den hellige skrift «trumfer fornuften».

De tre herrene bør ikke plasseres i samme bås. Utfordringene deres bør møtes hver for seg. Samtidig gir de anledning til å tenke prinsipielt over hvordan vi tenker og taler når vi møter utfordringer og kritikk, det være seg internt i kristne sammenhenger eller fra storsamfunnet.

For det første er det avgjørende å få tak i hva utfordreren eller kritikeren faktisk har på hjertet. Vi bør øve oss i lytte nøye slik at vi kan være trygge på at vi har forstått hva de har sagt eller skrevet. Det er fort gjort å reagere på refleks. Da blir ikke nødvendigvis reaksjonen særlig reflektert - eller særlig treffende.

For det andre er det viktig å være klar over at vi sjelden møter innvendinger eller innsigelser mot forståelse av kristen tro eller kristnes utøvelse av den som er virkelig nye. Menneskehjertet er det samme til alle tider, påpekte forfatteren Sigrid Undset.

Mange av erfaringene og refleksjonene som vi gjør oss, er gjort av andre mennesker før oss. Derfor gjør vi klokt i å besinne oss på at vi som kristne er del av et stort fellesskap, både historisk og globalt. Det er et godt kristent ideal å kjenne sammenhengen vi tilhører og tilegne oss visdommen fra våre brødre og søstre i troen.

For det tredje er det helt avgjørende at vi møter utfordringer og kritikk med en grunnleggende forpliktelse på Bibelen og bekjennelsen. Vi skal ikke være stolte eller egenrådige på egne vegne. Men vi må stadig spørre både oss selv og andre om det som hevdes, har grunnlag i troens egne kilder.

Som feilbarlige mennesker står vi alltid i fare for å misforstå og misbruke vårt eget trosgrunnlag. Derfor bør både den enkelte troende og den kristne kirke som helhet være åpen for å la seg korrigere. Men det er avgjørende hva vi lar oss korrigere av. Vi kan ikke la flertallets meninger eller kulturelitens smak være retningsgivende for hva som er sann og sunn kristen tro.

En helt fundamental forestilling i kristen tro er at den er den samme til alle tider. Det betyr naturligvis ikke at troende er uforanderlige eller upåvirket av sammenhengen vi lever i. Tvert imot er vi alle barn av vår tid.

Men som kristne har vi en tro som bygger på at Gud selv har åpenbart seg - først og fremst i Jesus Kristus, men også i Bibelen som vitner om ham og viser oss hvilket liv han kaller oss til. Menneskelig erfaring og refleksjon har stor verdi, men kan ikke brukes til å overprøve eller undergrave åpenbaringen om hvem Gud er - og hvem mennesket er. Åpenbaringen er vårt faste punkt.

For det fjerde må vi stadig minne oss selv og hverandre om å være sannheten tro i kjærlighet, som apostelen Paulus lærer oss. Kritikere er ikke motstandere, men medmennesker - også om vi mener de tar grundig feil. Når vi skal fastholde den troen vi har fått overgitt, innebærer det også å elske vår neste som oss selv.