Debatt
Gjerninger og nåde hos Hans Nielsen Hauge
Hauges kristendomssyn står fjernt fra mye av dagens «myke» teologi og rådende forkynnertrender. Jeg har nylig sagt til Dagen at «alle» vil ha en bit av Hauge, men at nesten ingen vil ha teologien hans. Til det er innslagene av vekkelses-, bots- og gjerningsforkynnelse for sterke.
Den labre interessen for Hauges teologi er påfallende fordi nesten alt han foretok seg bør forstås i lys av det han sto for læremessig. Hauge var ikke forkynneren som utviklet seg til å bli en gründer og en sosial og politisk reformator. Han var først og fremst en vekkelsesleder med et budskap om at alle burde omvende seg, gjøre bot og gode gjerninger. Samfunnsendringene han skapte, var følger av teologien hans og kan ikke løsrives fra den.
Annonse
Spissformulert: Hauge oppnådde så mye fordi han la så stor vekt på at troen fordret lydighet mot Gud og kallet, innsatsvilje, nytenkning, nøysomhet og personlige offer.
Vi finner Hauges teologiske tanker i drøyt 30 skrifter og hundrevis av brev fra hans hånd i tillegg til i referater fra rettsforhørene. I dette omfangsrike materialet er det dype spor av katekismefromhet, pietisme, opplysningstanker og i noen grad mystikk – og særlig mye om kristelig livsførsel. Enkelt sagt handler det om at tro må vise seg i omvendelse, oppgjør og gode gjerninger. Det hadde mange sagt før Hauge, men han sa det ekstra tydelig og viste det med sitt liv.
Gode gjerninger var under alle forhold den sanne tros «Kjendetegn og Frugter», skrev Hauge. Kristne skulle nettopp kjennes «paa Frugterne, deres Handlinger», ikke gjennom ord og «udvortes Seremonier». Gud velsignet «ved vort Arbejde», mente han og viste ofte til bibelverset om å arbeide på sin frelse med frykt og beven (Fil 2,12). Hauges trosbekjennelse munner ut i at en kristen skal vende «sit Sind, Lyst og Attraae til de 10 Budord» (1816). Gode gjerninger var mer enn konsekvenser av tro for Hauge, og nærmest tegn på at en hadde valgt og handlet rett, på måter som også ville få evighetskonsekvenser.
Hauges aktive «gjerningskristendom» ble tidlig kritisert, særlig av prestene. De omtalte den i brev til regjeringskontoret, kanselliet i København, som i 1804 ba om rapporter på ham. Sognepresten i Seljord skrev for eksempel at Hauge og vennene alltid forkynte lov og straff og dom.
Hauge spredde motløshet i befolkningen når han underkommuniserte at Gud var en kjærlig og nådig far, mente denne og flere prester – som for øvrig verken fikk tak i eller ønsket å videreformidle nyansene i det Hauge sto for.
Selv vekkelsesfolket forlot deler av teologien til sitt store forbilde. Få tiår etter hans død framhevet norske vekkelseskristne nåde og frelsesvisshet på en annen måte enn Hauge.
Nåden er likevel ikke fraværende hos ham. Den er heller en selvfølgelig og nødvendig forutsetning for hele den teologiske tenkningen han bygde opp, og som det er vanskelig å få til å passe med enkle og tradisjonelle karakteristikker.
Nådetenkningen formidles for eksempel i en av de få tekstene av Hauge som fortsatt er rimelig kjent, julesalmen «Jeg er hos Gud i nåde», som han skrev i fengsel i 1799. Men også her er nåde koblet på gjerninger. Guds nåde gir den kristne hjelp til å «følge sannhets sti» og fornekte seg selv, heter det.
Annonse
Sammenlagt viet Hauge utvilsomt størst plass til gjerninger – det aktive kristenlivet. Denne prioriteringen kan forklares på flere måter, og her nevnes fire:
En del dreier seg om at Hauge reagerte på tidens dominerende «hodekristendom» som mange prester forkynte. Rett tro var viktig, men ikke nok. Det var bra å høre, men en sann kristen måtte også gjøre.
En annen forklaring handler om at Hauge reagerte på de såkalte brødrevennene eller herrnhuterne som etter hans syn forkynte billig nåde med slapp og sentimental tro som konsekvens. Selvsentrert sorg over egen synd kom ikke nesten til gode, mente Hauge, som foreskrev daglig innsats til beste for andre siden en selv var tilgitt.
En tredje forklaring henger sammen med at Hauge mente han levde i de siste tider. Det hastet å få vekkelsesbudskapet ut, og det var i bokstavelig forstand dyrt med papir og trykkekostnader. Mange av næringsforetakene hans var motivert av ønsket om å spre budskapet om omvendelse og bot skriftlig før det ble for sent.
En fjerde forklaring handler om Hauge selv. Han var usedvanlig flittig og initiativrik av natur, og forkynnerkallet stimulerte disse egenskapene. Latskap regnet han som en av de verste lastene.
Mye mer kan sies om nåde og gjerninger hos Hauge. Det utdyper jeg i nyere artikler, flere i samarbeid med historieprofessor Knut Dørum. Et hovedpoeng for oss er at Hauge vitaliserte, radikaliserte og inderliggjorde en form for gjerningskristendom med vidtrekkende og positive samfunnsmessige konsekvenser.
I seg selv er disse konsekvensene så store at det er grunn til å spørre om det likevel er elementer i Hauges teologi som fortsatt er viktige og utfordrende.
Hva om alle som vil ha en bit av Hauge, også «smakte» litt på teologien hans?
