Gjestfriheten kan også være enkel

Nylig ble jeg oppriktig overrasket da et eldre menneske rakte frem hånden for å håndhilse.

Den eldgamle skikken med å håndhilse var blitt helt fremmed for meg. Det siste pandemiåret har altså bygd nye vaner i meg på en slik måte at jeg ikke engang tenker over det lenger.

Det å ta en ukjent hånd virket forunderlig fremmed. Vi har lært så mye om smitteveier nå. Så på et år har altså det å håndhilse blitt helt uvanlig.

Hvilke andre uvaner har vi fått? Kommer jeg faktisk til å åpne hjemmet mitt slik jeg har tenkt? Blir det virkelig det gjensynet med normalitet som jeg har håpet på? Eller har jeg lagt meg til avstand som den nye normalen nå?

I Aserbajdsjan i Kaukasus jobbet mannen min og jeg som utsendinger for Normisjon. I Kaukasus møtte vi en gjestfrihet som var forvandlende. Det å være gjest var en ære. Det å få gjester var enda mer verdifullt.

Det var til og med en akseptert form for fravær fra jobben på landsbygda. Det å komme seint eller være borte en dag fordi «qonaqlar» (gjester) kom, ble det nikket forstående til.

Det å være vertskap fulgte faste regler. Kom det gjester til middag, så fulgte middagen et fast ritual med retter slik at gjesten visste til enhver tid hvor i måltidet man var. Og det å gå før teen kom på bordet for andre gang var ikke mulig.

Det betydde at å gå på besøk var ingen rask greie, ble man bedt til middag så tok det en hel lørdag eller mange timer av en ukekveld. Men det betydde også at samtalen og fellesskapet fikk god plass.

Gjestfrihet er selvfølgelig ikke bare forbundet med store måltider. Det er hyggelig å få servert Mariekjeks og pulverkaffe ved et uryddig stuebord i Norge også.

Men kan gjesten fort få en urolig følelse «hvor lenge kan jeg sitte, er jeg virkelig velkommen nå?» Disse lange, rolige måltidene med sin forutsigbare fremdrift i Kaukasus skapte i seg selv relasjoner.

Så var det ikke noe glansbilde på alle måter. Disse store måltidene var arbeidskrevende for de som lagde maten. Av og til kunne jeg være eneste kvinne ved bordet på landsbygda.

De andre kvinnene stod på kjøkkenet, det kunne til og med hende kvinnene spiste på kjøkkenet slik at mennene som ble servert ved bordet, kunne snakke samfunn og politikk.

To helt forskjellige uttrykk for gjestfrihet. En enkel kopp kaffe i Norge betyr også mye mer enn bare «en kopp kaffe». En kopp kaffe er også uttrykk for vennskap. Og et måltid i Kaukasus tok tid, men gav relasjoner og fellesskap.

Gjestfrihet er i seg selv et bibelsk prinsipp. Jesus inviterte gjester hjem til seg. «Kom og se», sier han når disiplene til Johannes spør hvor han bor.

Jesus går på besøk også. Noen ganger til enkeltes forargelse, for eksempel i møte med Sakkeus.

Jesu gjestfrihet brøt ned barrierer. Jesu gjestfrihet skapte fortellinger som har vart i 2000 år. Som gjest hos søstrene til Lasarus vekker Jesus deres bror opp fra døden. Som gjest hos Peter gjør han Peters svigermor frisk fra feber.

Jesu gjestfrihet gir forandring på så mange måter. Emmausvandrerne, de to mennene som gikk ut av Jerusalem etter Jesus korsfestelse, møtte Jesus, spiste et måltid med ham, og fikk en ny tro og livsmot da de hastet tilbake til Jerusalem for å fortelle andre at Jesus faktisk levde.

«Vær gjestfrie», står det i Bibelen, i Peters første brev.

Så betyr det ikke nødvendigvis å servere fulle måltider og te to ganger i fine glass. Gjestfrihet kan også være enkel. Eller digital. På et skjermmøte åpner sognepresten i England vinduet slik at vi i Norge kan høre fuglesangen i en engelsk hage selv om vi sitter foran en skjerm på Sørlandet. Det er også gjestfrihet.

Men fremover må vi velge våre former for gjestfrihet.

Og hvem vi inviterer inn.

Vi har kunnet velge hverandre bort lenge nå.

Hvem har vi plass til hjemme fremover? Er det noen vi kan tenke oss å ta sjansen på å håndhilse på? Hvem har vi rom for i livene våre postpandemi?