Gjør pridebevegelsen det lettere eller vanskeligere for mennesker?

Pride er et tema som folk har sterke meninger om. Når vi har sterke meninger om noe, handler det ofte om at vi virkelig bryr oss om dette temaet. Derfor tror jeg at selv om mange av oss ser ting på veldig ulik måte, kan vi forenes om at vi har et dypt ønske om at seksualitet skal være noe godt og vakkert i menneskers liv.

Poenget jeg skal forsøke å få fram i denne teksten, er at jeg tror at svært få ting i livet blir godt og vakkert av seg selv. Eksempelvis er det slik at når vi mennesker skal lære oss ting som å håndtere penger, få god mental helse og fungere i arbeidslivet, krever det tett fellesskap med andre, speiling og konstruktive innspill.

Med dette perspektivet som bakteppe, setter jeg store spørsmålstegn ved tanken om at vi finner ut av vår seksualitet inni oss selv. Jeg vil påstå at hvordan jeg velger å leve ut min seksualitet, er blant de valgene jeg tar som i aller størst grad vil prege et annet menneske enn meg selv.

Derfor stiller jeg meg kritisk til tanken om at seksualitet er noe jeg finner ut av på egen hånd, for så å leve den ut med et annet menneske. Når jeg skriver dette tenker jeg ikke bare på menneskene som konkluderer med at de er homofile, men alle mennesker – uansett legning.

Bakgrunnen for denne teksten er at jeg har hatt privilegiet å jobbe tett sammen med ungdommer de siste ti årene. Jeg har hørt for mange vonde historier om mennesker som angrer på seksuelle erfaringer de har hatt. Det får meg til å tenke at det kanskje er like viktig å lære hvordan vi ikke lever ut vår seksualitet som å lære hvordan vi lever ut vår seksualitet?

Jeg er takknemlig for at Pridebevegelsen kjemper for menneskers verdi og rettigheter. Det jeg setter spørsmålstegn ved, er menneskesynet som ligger til grunn for bevegelsen. På nettsiden til Foreningen Fri, som står bak Pride, står det: «Fri mener at mennesker selv vet hvem de er, og derfor ikke må påtvinges en identitet de selv ikke ønsker.»

Ved første øyekast tenker jeg at det er en fin setning, men jo mer jeg tar inn over meg disse ordene, desto mer går det opp for meg at det er en stor forskjell på å tro at jeg vet hvem jeg er, og det å faktisk vite hvem jeg er.

La meg komme med et eksempel. Vi vet alle innerst inne at det alle mennesker lengter etter, er å kjenne seg fullt og helt elsket og ønsket. Selv om vi vet dette, skal det ikke mye til for oss å kaste dette over bord når vi er i romantiske situasjoner. I stedet for å spørre oss selv «er jeg villig til å elske og ære mennesket på den andre siden av bordet?», sitter vi heller og funderer over hvordan denne relasjonen kan gi oss en boost inn i tilværelsen.

Når vi mennesker så tydelig er drevet av våre kortsiktige behov av bekreftelse, og så fort glemmer våre (og ikke minst den andres) langsiktige behov for trygghet, tenker jeg det er naivt å tro at jeg vet selv hvem jeg er. Jeg tror at et mye mer virkelighetsorientert premiss å forstå identitet og seksualitet på, er å ta utgangspunkt i at jeg ikke vet hvem jeg er.

Jeg trenger tett fellesskap med andre for å få et sunt og godt forhold til penger, få god mental helse og fungere i samspill med andre. Jeg er derfor overbevist om at dette gjelder i enda større grad når det kommer til dette som handler om å komme så tett på et annet menneske som det overhodet er mulig å komme.

Ein privilegert programleiars påstand om at han er «lett å hate» lærer oss lite om norsk hat

Det store skiftet jeg forfekter her, er å gå fra å finne ut hvem jeg er i mitt eget hode til å finne ut av hvem jeg er i formende fellesskap med mine nærmeste. Jeg tror det er i fellesskap med andre at jeg best mulig kan finne ut av beste måten å forholde meg til lengslene jeg kjenner i meg selv.

Jeg er enig med Pridebevegelsen i at ingen skal påtvinges en identitet de selv ikke ønsker, men jeg mener at bevegelsen har en altfor individualistisk tilnærming til noe som ikke er individualistisk i det hele tatt.

Jeg tror at Pridebevegelsen har gode hensikter, og at menneskene i den akkurat som meg er lidenskapelig opptatt av å jobbe fram en bedre tilnærming til identitet og seksualitet.

Jeg velger likevel å påstå at premissene som ligger til grunn for denne bevegelsen ikke er nok fundamentert i menneskets faktiske natur til å bli den frigjørende kraften i samfunnet som jeg vet at Pridebevegelsen ønsker å være. Jeg synes det mangler noen perspektiver om at vår seksualitet trenger å utfordres før den leves ut for at den skal bli noe godt og vakkert for begge parter.

Skal drive kristen kulturkamp på heltid: – Hvis noen tvinger barn til å feire Pride, er det noe som skurrer

Jeg tror det trengs å stilles noen kritiske spørsmål om samtykke er en sterk nok ramme for å ivareta begge parters langsiktige behov for å bli elsket.

Når jeg velger å konkludere med at jeg mener at Pridebevegelsen gjør det vanskeligere for mennesker å gjøre seksualitet til noe godt og vakkert i livet sitt, så gjør jeg det med et tungt hjerte. Jeg håper at mitt bilde av bevegelsen er feil.

Jeg ønsker først og fremst å lære mest mulig om denne tematikken, og er derfor på jakt etter for andre perspektiver og gode motargumenter. Send meg en mail på sigurd@nygenerasjon.no. La oss avtale å møtes på en kafé. Jeg vil høre hva du tenker.