Glemt grav i Jerusalem

«Vi har visum fra Gud», var det kjappe svaret jeg fikk da jeg spurte noen latinamerikanere hvordan de hadde klart å få arbeidstillatelse i Israel.

Mange av dem var dypt troende og «Israels-visjonære», mens andre var kommet til Israel først og fremst for å prøve å få en bedre hverdag.

Så «visum fra Gud» betydde at de satte sin lit til at Gud ville velsigne deres opphold i Det hellige land. Men et slikt «guddommelig visum» gir naturligvis ingen trygghet og ingen rettigheter.

Så skjedde det at en av disse «med visum fra Gud» ikke lenger var å se, og han svarte heller ikke på telefonen. Da tiden drøyde, troppet noen av oss opp utenfor den lille hybelen han leide. Hybelen var lukket og låst. Til slutt så vi ingen annen utvei enn å tilkalle politiet.

Men siden vedkommende var en av dem «med guddommelig visum» var det likevel noe motstrebende vi tok den beslutningen. Politiet brøt opp døren, og til alles forferdelse fant de ham død. En hardt arbeidende mann som sendte penger hjem til familien.

Det var en tragedie, men det store og vanskelige spørsmålet var jo hvor han kunne begraves. Han var hverken israeler eller jøde. Alt han hadde var et «visum fra Gud».

Det var ikke lett. Det var ingen plass i Jerusalem for slike som ham. Det endte med at han måtte fraktes til en gravplass utenfor Beer Sheva. Der fantes det en gravplass utenfor byen med et hjørne reservert for ikke-jøder.

Jerusalem har to protestantiske gravplasser, men det finnes nesten ingen ledige plasser og prislappen for å begraves på en av dem, er høy.

Det er den anglikansk-lutherske kirkegården på Mount Sion og CMA (Christian Mission Alliance)-kirkegården i German Colony. På den sistnevnte er den lille plassen som er til rådighet, reservert messianske og kristne ledere i Det hellige land.

Den er verd et besøk, både fordi kjente, historiske personer er gravlagt her, og dernest fordi muren rundt gravplassen er dekorert med flotte bibelske motiv.

På Mount Sion-kirkegården derimot er er det ikke enkelt hverken å bli gravlagt eller å komme seg inn på området. Området er inngjerdet, og tillatelse til å låse seg inn må klareres fra øverste hold. Jeg har tatt med utallige grupper til denne gravplassen.

For dem som er interessert i kirkehistorie, er det mange kjente personer som er gravlagt her, blant annet Jerusalems første protestantiske og jødiske biskop Michael Solomon Alexander (1799-1845).

Og for dem som er interessert i arkeologi, har arkeologer gravd fram bak kirkegården det som den jødiske historieskiveren Josefus kaller «Esseer-porten».

Hvem vet - kanskje står vi på historisk grunn på dette området? Kanskje har asketiske og endtetidssøkende esseere tråkket denne grunnen før oss?

For ikke så lenge siden, da jeg og en norsk venninne besøkte kirkegården, kom vi over en ustelt grav der det sto «Carl Christian Olsen».

Vi tenkte straks at dette måtte jo være en nordmann; men hvem var han som ble gravlagt her? Ifølge gravsteinen var han født i 1815 i Kristiansand og død i Jerusalem i 1892. Navnet Carl Christian Olsen viste seg å skjule en prest fra Nore i Numedal.

En bauta er reist for ham, fortelles det, ved Nore stavkirke for hans innsats for å få bygget vei gjennom Numedalen. Han ble kalt «Numedalens David» for sin innsats. Over graven hans er det reist et steinkors.

Det var det som fikk oss til å stanse ved denne «norske graven». For på korset sto det på godt norsk «Takk fra Nore». Historien sier at steinkorset, som veier 22 kg, er brakt til Israel fra Norge i en koffert.

Steinen som korset er hugget ut av, er tatt fra steinmuren rundt Nore stavkirke, som derved har fått et hull i gjerdet. Det hullet i muren symboliserer et lite avdrag på gjelden til kommune og menighet i Nore for Carl Christian Olsens innsats.

Carl Christian Olsens største ønske var å besøke Det hellige land og bade i Jordan. Og han fikk badet i Jordan, men han pådro seg en forkjølelse og kom seg aldri på beina igjen. Han døde i et kloster i Jerusalem i 1892 og kom aldri tilbake til Norge. Hvilket kloster han døde i og hvem som skaffet han en plass på Mount Sion-gravplassen forteller historien ikke noe om.

Min venninne og jeg luket bort ugress som nesten skjulte graven. Det var det norske steinkorset som hadde fått oss til å stoppe opp. Det var lenge siden noen hadde stelt denne graven. Yngre generasjoner i Nore kjenner sannsynligvis ikke lenger til Nore-presten?

Jeg så på fødsels- og dødsdato. Han må ha vært ganske jevnaldrende med professor Carl Paul Caspari (1814-1892) - som Caspari-senteret her i Jerusalem bærer sitt navn etter. Kanskje kjente de hverandre fra teologisk fakultet i Kristiania? Men det sier heller ikke historien noe om.

Jeg betraktet alle gravsteinene, noen store med berømte navn på. Andre var ukjente for meg, men de skjuler sikkert en spennende historie som jeg ikke kjenner, slik som graven til Carl Christian Olsen - historien om en spennende prest som endte sin pilegrimsferd her i Jerusalem. Men hva er jordisk berømmelse eller rikdom - graven venter oss alle.

I skrivende stund er vi inne i den tredje, og forhåpentligvis, siste lockdown her i Israel. Det begynner å bli lenge siden jeg har gått og hentet den store nøkkelen til kirkegården på Mount Sion og tatt besøkende grupper med på gravbesøk.

Året 2021 har nylig startet, og jeg håper at det ikke vil ta altfor lang tid før grupper igjen kan lukkes inn i den spennende historien som skjuler seg bak lås og slå på Mount Sion-kirkegården i Jerusalem.