Glemte de oppgjøret med antijudaismen?
Konflikten i Midtøsten har en tendens til å legge et slør over det grunnleggende spørsmål om kirkens forhold til det jødiske folk.
Mange kirker har vært gjennom en nyorientering i sitt forhold til det jødiske folk og tatt et oppgjør med antijudaismen i den kristne kirkes historie.
Men kursendring for kirker med århundrer bak seg kan ta tid, og antijødiske og antisemittiske holdninger er en vedvarende utfordring for våre kirker og vårt samfunn.
Annonse
I den katolske kirke ble erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate) fra Det andre Vatikankonsil i 1965 et vendepunkt i kirkens forhold til det jødiske folk. Her betones kirkens jødiske røtter og at den kristne kirke i sitt vesen er bundet til dette folket.
I en omfattende betenkning fra 2015, «Guds Gaver og Kall er Ugjenkallelige», avvises erstatningsteologien, at kirken har tatt det jødiske folks plass i frelsens historie. De er fortsatt Guds folk og elsket av Gud.
I Den norske kirke tok Bispemøtet i 2016 et oppgjør med den antijødiske og antisemittiske arven etter Martin Luther i forbindelse med 500-års-markeringen av Reformasjonen. Jesus og disiplene identifiserte seg med sitt folks tradisjoner og så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag.
Det «gir oss en særskilt tilknytning til det jødiske folk,» og et oppgjør med arven fra Luther «gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon».
I denne kontekst forundres vi over Bispemøtets uttalelse om kristensionismen. Med variasjon og gjentakelser omtales dens misbruk av Bibelen. Denne beskrivelsen stemmer nok for flere amerikanske teologer, men ikke alle.
For mange i USA, England og Israel så vel som her hjemme stemmer det neppe at de tilkjenner «ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker».
I et kort anhang føyes det til at «kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie». Mere sies ikke om det, og det forundrer.
Konflikten i Midtøsten har en tendens til å legge et slør over det grunnleggende spørsmål om kirkens forhold til det jødiske folk.
Annonse
Den betente situasjonen i Det hellige land fører til kritikk av israelsk politikk, og anti-israelske holdninger kan gi seg utslag i nye former for antijudaisme. Det skjer når norske jøder stilles til ansvar for den israelske regjerings handlinger.
Eller enda verre når det følges opp med antisemittisk retorikk: «Jødene er fortsatt stivnakkede og hårdhjertede», og når de anklages for sammensvergelse og maktarroganse, senest i forbindelse med den pågående pandemien.
Skjult antijudaisme kan også fortsatt dukke opp i forkynnelse, undervisning og holdninger i våre kirker. Det skjer når det tas for gitt at Jesus er «vår», og «jødene» fremstilles som hans motstandere, enten de er fariseere, skriftlærde eller prestegrupper i Jerusalem.
Eller når det hevdes at den kristne kirke nå er Guds folk, og ikke jødene. Eller enda verre når de igjen kollektivt anklages som «Kristusmordere».
Da glemmer man at den tidlige menighet var en bevegelse midt i det jødiske folk, deres identifikasjon med jødisk tradisjon og deres håp for Israel og folkeslagene.
Den anglikanske kirke i England offentliggjorde i fjor en omfattende betenkning om kirkens forhold til det jødiske folk, «Guds Ufeilbarlige Ord».
Den tar også et oppgjør med erstatningsteologien, at kirken har erstattet det jødiske folk som Guds folk. I tråd med den katolske utredning fra 2015 henviser de til Paulus:
De er «israelitter, og herligheten, paktene, loven, gudstjenesten og løftene tilhører dem» (Rom 9.4f), og at «Gud ikke angrer sine nådegaver og sin utvelgelse» (Rom 11,29).
Annonse
Anglikanerne er også tydelige på at jødenes tilbakevending til landet må kunne sees i lys av Guds løfter. Men her skiller de mellom to tilnærminger.
De avviser en politisert teologi som gjør staten Israels politikk til tegn i endetidens drama, og som ser bort fra det palestinske folks liv i landet.
Noe annet er det å erkjenne at Gud har bevart det jødiske folk gjennom århundrene og nå velsignet det med liv i deres hjemland, uten at myndighetenes og vårt felles ansvar for liv og omgivelser settes til side, inkludert for det palestinske folk.
Bispemøtets uttalelse hadde tjent på en tilsvarende klargjøring.
En palestinsk biskop i Galilea har sagt: «Vi palestinere og israelere trenger felles venner. Ikke venner som er for den ene og mot den andre, men som kan hjelpe oss til å bygge bro.» Sant vennskap er ikke blindt og setter ikke den kritiske sans til side. Men det innebærer en vilje til å lytte og lære og ta begge på alvor, forskjellig som deres situasjon er og samtidig vevd inn i hverandres.
Vi verdsetter kontakten og samspillet med våre trossøsken i Israel og Palestina. Vårt engasjement i denne sammenheng er den vedvarende utfordring som ligger i oppgjøret med kirkens antijødiske arv og i nyorienteringen i kirkenes forhold til det jødiske folk.
Denne nyorientering gir i dag en dypere forankring for vår tilknytning til folket i sin helhet, både her hjemme, i vår kulturkrets og i Israel.
Paulus formante sine trosfrender i Roma til å unngå arroganse mot jødene som ikke kunne tro at Jesus er Messias.
Annonse
Dessverre var det nettopp et slik overmot som kom til å prege historien. I dag er det behov for å vende tilbake til apostelens oppfordring om å vise dem ærbødighet og barmhjertighet og å verdsette synagogens tradisjoner. Paulus understreket at evangeliet er «for jøde først» og folkets frelse et «mysterium».
Det gir oss som kirker og kristne en distinkt og dynamisk tilknytning til jødene og må innebære en vilje til å lytte og lære og en impuls til dialog og vitnesbyrd, samarbeid og medvandring også i vårt land.
