Glenn Diesen og PDKs fornektelse av Vladimir Putins neo-imperialistiske prosjekt

Det bør være et tankekors for Kristen-Norge når en av Norges mest fremstående formidlere av russisk propaganda går ut og erklærer at han vil stemme på Partiet De Kristne (PDK).

Professor Glenn Diesen skriver jevnlig for den russiske kanalen RT, som av en EU-domstol er blitt betegnet som en støttespiller for den ulovlige angrepskrigen i Ukraina. Den prisbelønte svenske journalisten Patrik Oksanen beskriver i et intervju med TV 2 Diesens troverdighet på denne måten: «En akademiker, som deltar så ofte på RT som CV-en hans indikerer, har mistet sin troverdighet. Han må betraktes som en del av det russiske propagandamaskineriet og har med det mistet sin vitenskapelige relevans i et demokrati».

Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen mener Diesen spiller en viktig rolle som propagandainstrument for RT, fordi kanalen bruker «uavhengige» vestlige eksperter som Diesen til å legitimere Putin-regimets internasjonale propagandaoffensiv.

Diesen hevder i et tilsvar til meg i Dagen 7. oktober at Nato har et «medansvar» for krigen i Ukraina fordi Natos «ekspansjonisme» har dekonstruert den europeiske sikkerhetsarkitektur og redusert Russlands sikkerhet.

La oss se på fakta: Russland har to ganger angrepet og annektert områder fra et alliansefritt Ukraina, som ikke engang hadde søkt om Nato-medlemskap. Ukraina hadde ikke foretatt en eneste provokasjon mot Russland, annet enn å eksistere.

FN-traktatens art. 51 nedfeller staters rett til å inngå i kollektivt sikkerhetssamarbeid, herunder Ukrainas rett til å søke medlemskap i Nato. Ukraina er ikke del av noen russisk «interessesfære. Russland og Nato undertegnet i 2008 Founding Act hvor de ble enige om å samarbeide i et Europa «uten interessesfærer, som begrenser suvereniteten til noen stat». Selv hauker i det russiske sikkerhetspolitiske establishment som Sergey Karaganov innrømmer at Russland gjennom Founding Act aksepterte at Nato ville bli utvidet østover.

Russland har ifølge Folkeretten ingen rett til å blande seg inn i Ukrainas indre anliggende. Men Diesen fortsetter ufortrødent å tolke historien som om Nato utspekulert og med aggressive intensjoner spiser seg inn på områder Putin har en slags «rett» til å kontrollere, og at Putins invasjon av Ukraina slik blir «uunngåelig» som et slags selvforsvar. Dette på tross av at Putin selv har innrømmet at Ukraina sannsynligvis aldri vil bli medlem av Nato.

Diesen sier ikke ett ord om at øst-europeiske land ikke har søkt mot Nato i et vakuum, men som en reaksjon mot historisk og pågående russisk ekspansjonisme, aggresjon og innblanding i andre staters indre anliggende, for eksempel i Georgia (Abkhasia, Sør-Ossetia), Moldova (Transdniestr), og Ukraina (Krim, Luhansk, Donetsk).

I lys av Putin-regimets nylige hensynsløse og uansvarlige trusler om bruk av atomvåpen mot Ukraina, er det verdt å merke seg at Russland i Budapest Memorandumet garanterte for Ukrainas territorielle integritet mot at Ukraina ga avkall på sine atomvåpen. Det samme gjorde USA, og amerikansk våpenhjelp til Ukraina må blant annet sees i dette perspektiv.

Ett av de Kreml-narrativ som er blitt sirkulert, blant annet av Erik Selle, er at det angivelig skulle foreligge en «avtale» fra 1989 mellom Sovjetunionens daværende leder Mikhail Gorbatsjov og USAs utenriksminister James Baker om at Nato ikke skulle ekspandere østover. Vestlige ledere har imidlertid aldri inngått noen slik avtale, eller gitt noe løfte om ikke å utvide Nato østover, et poeng som flere forskere har understreket.

Harvardprofessor Mark Kramer publiserte i 2009 artikkelen «The Myth of a No-Nato Enlargement Pledge to Russia» i The Washington Quarterly, basert på deklassifiserte amerikanske, sovjetiske og tyske referater fra de aktuelle samtalene i 1989 og 1990. Hans konklusjon er at i samtalene om tysk gjenforening, reiste russerne aldri spørsmålet om Nato utvidelse østover, annet enn i forhold til hvordan det ville påvirke det tidligere Øst-Tyskland. Gorbatsjov har selv i et intervju fra 2014 bekreftet denne forståelsen, og vist til at «temaet om utvidelse av Nato ble ikke diskutert i det hele tatt, og det ble ikke tatt opp i de årene».

Vil PDK og Erik Selle anerkjenne Russlands annektering?

Andrey Kozyrev som var Russlands utenriksminister fra 1990 til 1996, har påpekt at det ville være meningsløst å bebreide Nato for å holde døren åpen for kvalifiserte liberale demokratier i Øst-Europa, inkl. Ukraina.

Den egentlige årsaken til Russlands aggresjon mot Ukraina finner vi i Putin-regimets neo-imperialistiske drøm om å gjenopprette tsarens imperium. I dette ligger en fundamental fornektelse av Ukrainas rett til å eksistere. I en privat samtale med president George Bush i 2008, ga Putin uttrykk for at Ukraina er en del av Russland, og ikke har krav på å være en uavhengig stat. Yale-professor Timothy Snyder argumenterer i artikkelen «Gud er en russer» at bak Putins besettelse om å underlegge seg Ukraina ligger en sterk fascinasjon med den russiske filosofen Ivan Iljins nasjonalistiske teorier om russisk dominans av den euroasiatiske landmasse.

Under seremonien i Moskva 30. september for annekteringen av Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson siterte Putin nettopp fra Iljin. Etter Russlands annektering av Krim i 2014 oppfordret Putin alle russiske guvernører til å lese Ivan Iljins verk «Våre oppgaver». Ivan Iljin emigrerte til Sveits etter oktoberrevolusjonen og ble senere en beundrer av Adolf Hitler. Han mente at Russland har et hellig oppdrag som vil bli virkeliggjort gjennom en form for russisk «kristen fascisme». Han pekte på at Ukraina som selvstendig nasjon er en illusjon, og at et uavhengig Ukraina vil være en dødelig fiende av Russland. I 2009 sørget Putin for at Iljins jordiske levninger ble brakt tilbake til Russland.

For å oppnå et snev av troverdighet forsøker Diesen å ta bl.a. USAs tidligere forsvarsminister Robert Gates, tidligere utenriksminister Henry Kissinger og CIA-direktør William J. Burns til inntekt for sitt syn.

Erik Selles underlige kamp mot Ukraina... og PDK

Men Gates har fremholdt at Russlands motiv for å invadere Ukraina først og fremst er å gjenopprette det russiske imperium. Han beskriver Putin som en stormannsgal statsleder som er besatt av tanken på å gjenopprette det russiske imperium, og som er villig til å bruke den største brutalitet for oppnå dette.

I motsetning til det Diesen forsøker å fremstille det som, har CIA-direktør William J. Burn vært krystallklar på at Putin er fast bestemt på å dominere og kontrollere Ukraina, og at «det er dette som har ført til den forferdelig krigen». Burn viser til at «det ikke har så mye å gjøre med Nato og Ukraina, fordi Putin er smart nok til å erkjenne at Nato for Ukraina på det tidspunkt i best fall var en fjern aspirasjon».

Både Diesen og Erik Selle har forsøkt å ta Henry Kissingers tidligere skepsis til Nato-utvidelse til inntekt for sine syn. Selle gjentar stadig vekk at PDK «bare mener det samme som Kissinger».

Men i motsetning til Diesen og Selle synes Kissinger å ha evnen til å trekke lærdom av begivenhetene. Kissinger sier i et intervju med Wall Street Journal 12. august at «terningen er nå kastet. Etter måten Russland har oppført seg i Ukraina, anser jeg nå at Ukraina, på en eller annen måte, formelt eller ikke, må behandles som medlem av Nato når dette er over.»

Så spørs det om Diesen og Selle har Kissingers klokskap likevel.