Global kristen

Da jeg gikk i skolelaget for flere tiår siden, var noen av høydepunktene besøkene vi fikk av misjonærer som tok oss med til misjonsarbeidet i fjerntliggende land som Etiopia, Bangladesh og Ecuador.

Vi snakket om misjonsfeltene og sendemenigheter og misjonsorganisasjoner, men samtidig maktet misjonærene gjennom bilder og fortellinger å gi oss en opplevelse av at det ikke var vi og dem, men et inkluderende vi.

I vår tid er verden blitt så mye mindre på mange måter. Det er omtrent like lett å få en nyhet fra Katmandu som fra Kristiansand, fra Bagdad som fra Bodø.

TV gir oss reportasjer på dagen fra konfliktene i Syria, Irak og Sør-Sudan.

Gjennom internett kan vi søke oss fram til nesten hva vi vil og få de aller siste oppdateringer. Også misjonsorganisasjonene publiserer nyheter og annet interessant stoff fra «misjonsfeltene» og samarbeidskirkene.

Enhver kristen menighet er engasjert i misjon.

Engasjementet kan være hvor som helst i verden, i en stor nasjon eller blant et lite stammefolk. Vi er med i det store oppdraget om å gjøre folkeslagene til Jesu disipler.

Det er noe utrolig stort og berikende ved det å være én global kirke. Det det vi bekjenner i det apostoliske credo, er en realitet:

«Jeg tror på én hellig, allmenn kirke.»

På gudstjenester og møter presenterer vi bilder og nyheter og ber for våre misjonspartnere. En kristen som lar seg engasjere, blir en rikere kristen.
 Å være kristen og menighet i den globale kirke betyr også noe annet, nemlig fellesskap med den lidende og forfulgte kirke.

«Om ett lem lider, lider alle de andre med,» skriver apostelen Paulus.

Apostelen Peter skriver: «Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene (som dere).»

Hebreerbrevets forfatter ber de Jesus-troende:

«Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.»

Det er sterkt.

Er det ikke like naturlig at vi har kontakt med, presenterer og ber for den lidende kirke som at vi har et misjonsengasjement?

Både Åpne Dører og medier generelt forteller om den fortvilte situasjonen kristne opplever i for eksempel Irak, Syria og Nigeria, om forfølgelse, diskriminering og undertrykkelse i land som Pakistan, Tyrkia, Malaysia, Saudi-Arabia, Egypt, Sudan, Eritrea og Colombia og om trusselen om total utryddelse av den kristne kirke i Nord-Korea og Levanten.

Nå planlegges høstens gudstjenester og møter. Jeg tenker at det er naturlig at enhver menighet ber for akutte situasjoner i den globale kirke og roper til Gud om den nøden som våre søsken opplever – akkurat nå i Midtøsten, Den Sentralafrikanske Republikk og Nigeria.

Åpne Dørers bønnekalender kan brukes hver dag. Det er oppmuntrende å høre om menigheter som har disse bønneemnene på sin nettside.

Kunne det ikke være en idé at liksom en har ett eller flere misjonsprosjekter, så «adopterer» en også et land og en kirke der søsken forfølges for sin tro på Jesus.

Åpne Dører hjelper gjerne med å velge land, folkegrupper og prosjekter en kan be for.

Åpne Dører har bilder og kortfilmer som forteller om livene til enkeltmennesker (søstre og brødre) og forholdene den kristne kirke i landene.

En ekstra oppmerksomhet kan en gi rom for en søndag i november. Da markerer menigheter i hele verden International Day of Prayer (IDOP) eller som vi kaller dagen i Norge; Søndag for forfulgte kristne.