God dødshjelp er vakker og god livshjelp

Dagens leder skrev under tittelen «Dødshjelp er ikkje vakkert» at Jennyfer Hatch til slutt ga opp, og at hennes eneste utvei, slik hun så det, var å avslutte livet sitt. Og stilte spørsmålet: «Er det virkelig en vakker løsning? Er det ikke heller en fortvilende fallitterklæring for omsorgen for alvorlig syke?»

I vår tid er de færreste redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager. Men det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse.

37-åring stilte opp i reklamefilm før hun fikk dødshjelp. Det utløste storm

Allerede i 1998 skrev professor Stein Kaasa at omtrent 20 prosent av alle kreftpasienter vil ha smerter som er vanskelige å lindre, men likevel burde ikke dette være et argument for aktiv dødshjelp, for når behandlingstilbudet blir bedre, så vil dette problemet også kunne bli løst.

Alltid har politikerne sagt at de vil satse på bedre lindrende behandling, ja, den skal bli så god at det ikke skal være behov for noen å ønske dødshjelp. Per 2022 har en by med nær 700.000 innbyggere hele 16 lindrende plasser til disposisjon.

Tiden har altså vist at det var lite grunnlag for denne optimismen, men Kaasa kan fortsatt ha rett. Så den som lider og skal dø i dag, kan jo glede seg til at i morgen blir det bedre.

Aktiv dødshjelp øker

La oss si at vi tok bort smertene fra 19,9 av de 20 prosentene. Men hva med den promillen som er igjen? Ganske få av dem igjen ville kanskje ha et ønske om dødshjelp? Er ikke de få da verd noe fordi vi kan lindre smertene til de aller fleste og fordi enda flere enn disse ikke vil ha dødshjelp? Er det ikke nettopp disse ytterst få som er igjen som problemet først og fremst er aktuelt for?

I løpet av få år har forkjempere for retten til en verdig død oppnådd å influere lovgivningen i flere land, nå sist i Spania. Livstestamentet har fått gyldig status. Retten til selvbestemmelse er noen steder blitt utvidet til også å gjelde tidspunktet for opphøret av en uutholdelig dødsprosess. Stadig flere innser at den positive utvikling av medisinsk teknologi også har en bivirkning: formålsløse og krenkende forlengelser av uhelbredelige tilstander.

Et britisk parlamentsutvalg som er ledet av tidligere justisminister og president i overhuset, Labour-politikeren Charles Falconer argumenterer slik: «Uansett hvor god pleie som gis ved livets slutt, vil det være et lite antall mennesker som opplever uutholdelige lidelser i siste fase av sykdommen. Rammeverket vi foreslår, vil øke kvaliteten på den siste periode av disse menneskenes liv ved at de selv får bestemme når, hvor og hvordan de skal dø, samtidig som vi beskytter dem som ikke er mentalt i stand til å ta en slik avgjørelse eller risikerer å stå under et sosialt press for å avslutte livet».

Urovekkende dødshjelp-utvikling i Canada

Tidligere professor Jarle Ofstad i Bergen vil legalisere aktiv dødshjelp. Hans begrunnelse for dette standpunktet er at norske leger gir aktiv dødshjelp i dag, men de har gitt prosedyren dekknavnet «terminal sedering». Dette betyr ifølge Ofstad at man avslutter behandlingen, stopper ernæringen og gir en dose morfin som gjør pasienten smertefri og bevisstløs. Dette opprettholdes inntil pasienten slutter å puste.

Norske og utenlandske undersøkelser viser at 70 prosent av folket vil tillate eutanasi eller aktiv dødshjelp. Men lovgiverne stritter imot, og svært få leger tør snakke om temaet, siden legeforeningen er sterkt imot aktiv dødshjelp, men nå har ni leger i et innlegg i legeforeningens medlemstidsskrift bedt om at Legeforeningen bør representere medlemmenes syn på dødshjelp.

Professor i teologi Hans Küng spør om hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar? Og konkluderer slik: «Dødshjelp er den ultimate livshjelp.»

Teolog og katolikk Knut Ruyter var lenge motstander av aktiv dødshjelp. Møtet med foreldrenes avslutning på livet fikk ham til å skifte mening. Faren hans døde av kreft. Smertene kunne ikke lindres. Ruyter uttalte i Vårt Land i 2019 at overbehandling er et større moralsk problem enn aktiv dødshjelp.

Organisasjonen Kristne for eutanasi i Australia konkluderer slik: Alle som lider uutholdelig i en håpløs terminal fase bør ha rett til å velge en rask, fredfull og verdig død om det er deres siste ønske. Å nekte dem det er å benekte kristen nestekjærlighet og medfølelse.