Godkjenning av forkynnere

Pinsebevegelsens årsmøte på Hedmarktoppen i juni åpnet for å gå videre med å utarbeide en ordning med godkjenning av forkynnere i bevegelsen. Lederrådets leder, Øystein Gjerme, sa selv at han var skeptisk til uttrykket «godkjenning».

«Dette er mer en registrering eller bekreftelse fra lokale menigheter som gir Pinsebevegelsen en oversikt,» uttaler Gjerme til Dagen. Jeg var en av de som var noe spørrende til dette ut fra bevegelsens egenart som nettverk av selvstendige kirker, men tenker likevel at dette kan bli positivt både for pastorer, forkynnere og kirkene i Pinsebevegelsen.

Anbefalingsbrev

Tidligere var det vanlig i Pinsebevegelsen at nye forkynnere fikk «anbefalingsbrev» fra sin menighet. Dette ble som oftest gjort kjent i Korsets Seier (KS) som da var Pinsebevegelsens hovedorgan. Det var ingen «nasjonal godkjenning», men ga likevel en type trygghet.

Det var også tilfeller hvor unge forkynnere ikke fikk «anbefalingsbrev» fra sin lokale menighet på grunn av lokale eller nasjonale «situasjoner», f.eks. striden om Sarons Dal på 70-tallet hvis forkynner og menighet havnet på hver sin side. Jeg nevner dette som et eksempel på at det kan oppstå situasjoner hvor enkelte ikke får den anerkjennelsen de skulle og burde fått av sin lokale kirke.

Likevel tror jeg at en tjeneste gitt av Gud vil vise sin kvalitet og etter hvert bli stadfestet. Det handler uansett ikke om å «albue seg fram» i Guds rike, men om å stole på at Gud åpner dører. Kall og tjeneste vil vokse naturlig fram på ulike måter i ulike personer, og bli synlig både i den det gjelder, og for menigheten.

Den normgivende praksis må være at kall og tjeneste bekreftes i den lokale menigheten. Her ligger det etter min mening et viktig grunnprinsipp ut fra Guds ord. Gud kaller og menigheten anerkjenner og sender (Apg 13,1–3).

Bibelskole og utdannelse

I pinsevekkelsen var det fra begynnelsen en sterk bevissthet om at ingen kan utdanne seg til en forkynnertjeneste. Likevel var det flere velutdannede ledere i bevegelsen fra begynnelsen, inkludert T.B. Barratt selv. Men i Pinsebevegelsens historie er det mange sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har brukt uskolerte og ulærde kvinner og menn til store ting, i menighet og misjon.

Jeg tror det er viktig å holde fast på at ingen kan utdanne seg til pastorer eller forkynnere. I den forstand bør Pinsebevegelsen fortsatt være en «lekmannsbevegelse».

Likevel, vi lever i et kunnskap- og utdannelsessamfunn, og den som skal inn i pastor-, forkynner- eller ledertjeneste behøver utrustning på bredt plan. Med andre ord er utdannelse viktig. Det var helt opp til 70- og 80-tallet stor motstand mot «ettårige bibelskoler» i Pinsebevegelsen på grunn av denne «frykten» for en type «predikantutdanning».

Etter hvert vokste det fram flere bibelskoler, noen toårige og noen med lederlinjer. Men teologistudiet eller bibelskoleåret kan bety mye for både klarhet i kall og tjeneste, og for utrustning til tjeneste, og vil komme godt til nytte uansett yrkesvalg og framtidige oppgaver i kirken.

Forkynnere og ledere i Pinsebevegelsen

Jeg tror en nasjonal ordning med et register for forkynnere som er anerkjent i den lokale forsamlingen vil være klokt og kan bli til hjelp. Det er nødvendig at både forkynnere, ledere og kirker innen en bevegelse står på et overordnet felles trosgrunnlag, og at de lever transparent i forhold til både liv og lære. Samtidig må det være rom for frihet og forskjelligheter i et slikt levende nettverk av selvstendige kirker.

Jeg følger spent med på hvordan dette skal utvikles og fungere på en god og tjenlig måte innen Pinsebevegelsen. Vi behøver pastorer, ledere og forkynnere, kvinner og menn, fylte av Guds ånd og visdom, kunnskapsrike og frimodige, og med nådegaver og karakter i en sunn balanse.

Oppdraget er stort og utfordringene mange, men Guds levende kirke seirer!