Debatt
Gradert vern i stadig endring basert på ideologi, ikke vitenskap
Tankevekkende og leseverdig om forslaget til ny abortlov i Vårt Land: «Seks konsekvenser av å flytte abortgrensen» av Menneskeverd.
Ikke alle gynekologer bifaller dette stormløpet for myten om at dette er kvinnesak som må inn i Menneskerettighetserklæringen, kun hun alene kan ta dette valget: Dersom ikke våre politikere makter å se at det er to parter i denne saken, les individer, så faller siste skanse om rettsvern for fosteret med dette lovforslaget, tross vakre ord om det motsatte i utredningen fra Regjeringen.
Annonse
Vi er vitne til en schizofren spalting av argumenter som en forsøker kombinere, og blir stående i spagat: På den ene siden er det sekulære mennesket modernist med framtidsoptimisme og hevder å basere seg på vitenskap og rasjonalisme. En erkjenner at fra befruktningen er fosteret et nytt DNA-basert biologisk individ.
Men så fremstår en som postmodernist i framhevingen av at det er mine subjektive følelser/ rettigheter som er avgjørende. Derfor prøver en å klamre seg til en argumentasjon om at fosteret må opparbeide seg personlighet, fordi det ikke har kognitive evner.
På samme måte som at en sier at en dement er biologisk vitenskapelig et menneske, men uten kognitive kapasitet ikke en person, og i Nederland kan en derfor utføre eutanasi. Vi får et gradert vern som stadig er i endring basert på ideologi og ikke vitenskap.
Kompromisset har vært 12 ukers grense for fri abort, som har fungert som en av verdens beste abortlover, de aller fleste uønskede svangerskap. For de av oss som av samvittighetsgrunner mener livet begynner med befruktningen, har det vært reservasjonsrett.
Nå foreslår Ap 18 uker som et nytt kompromiss, men det vil bare bli midlertidig, for bak står militante Pro Choise-krefter som vil ha WHOs grense ved fødsel. Enkelte filosofer og transhumanister, som moralfilosofen og utilaristen Peter Singer, vil ha en 14 dagers observasjonsperiode etter fødsel for å se om der er medfødte lyter og sykdommer som ikke skal belaste samfunnet.
Jeg snakker ikke nå om vanskelige valg i abortnemnd om tilstander uforenlig med liv. Men om at det nå symbolsk blir noen grense uten rettsvern for fosteret under påskudd av at bare kvinnen vet best. Men vi lever i en liten boble her i landet, til nå langt mer restriktive enn i deler av resten av verden.
Ap har forbilledlig stått opp mot kommersialisering av helsetjenesten, men paradoksalt åpner de opp for privatisering av fertilitetsindustriens markedskrefter. Sykehusene skal kunne selge NIPT-tester for de under 35 år, og i annonser i pressen spør private UL-klinikker om du har husket å sjekke ditt foster for lyter.
Så selv om det i Norge i dag ikke er mange som velger senabort etter 12 uker, åpner utvidelsen til 18 uker, sammen med fri «tvilling-abort» (les fosterreduksjon som ikke er avbrytelse av et uønsket svangerskap) for skråplaneffekten.
Annonse
Uten rettsvernet kan en sende en gentest til utlandet å få påvist kjønn, eller minimale lyter, for så å kreve abort dersom det som i India er feil ønsket kjønn. Der er «female infanticid» et så stort problem at kjønnsbalansen er rokket. Snakk om kvinnesak!
Jeg er litt matt av å bli anklaget for kvinnehat / kvinnediskriminering grunnet et slikt ståsted. Jeg har brukt hele mitt yrkesaktive liv som gynekolog for kvinner og spesielt for U-landskvinner / omskjæring etc.
Vi feirer i år 1000-årsjubileet for «Kristenretten» på Moster, der ættestupet for gamle uproduktive ble forbudt, i likhet med forbud mot å sette ut barn med lyter, eller for mange munner å mette. Til da hadde det patriarkalske samfunnet rådet, der mannen hadde rett til å gjøre som han ville fordi han hadde makt. Nå ble makt og rett atskilt, retten var definert i Guds lov, og kvinner fikk rettigheter og beskyttelse mot hans overgrep.
Vi roser oss gjerne av vår kristen-humanistiske arv, men glemmer at i det gamle Hellas / Rom var det kun frie mannlige borgere som hadde stemmerett. Ikke kvinner, slaver, handikappede.
Så kom mannen fra Nasaret med sitt universelle menneskesyn: «Her er ikke mann eller kvinne, slave eller fri, jøde eller greker, vi er alle en i Kristus». Og i de første tre hundre år av urkirkens historie eksploderte den over Romerriket fordi de tok seg av de spedalske og pestsyke. Men også kvinnene strømmet til, i en kultur der mannen skulle godkjenne alle nyfødte. Et hareskår var tommelen ned og barnet ble satt ut, med et blødende morshjerte tilbake.
Så sier du kanskje at «det var den gang». Men selv lå jeg tre måneder gammel på verandaen på barnehjemmet i Yoko / Kamerun da mor og far lærte stammespråk. Her var morløse, men også tvillinger og handikappede som hadde overlevd «krokodilletesten». Var du tvilling, var det trolldom, og hareskår o.l.. likeens. Du ble lagt ut på elvebredden, og hadde ikke krokodillene tatt deg ved solnedgang, var det ikke trolldom, og du fikk likevel leve.
Abid Radja skriver i sin forrige bok om hvordan han ble forlatt på Rikshospitalet som nyfødt grunnet analatresi som av faren den gang ble ansett som forbannelse. En sykepleier tok ham til seg og reddet ham. Et samfunn uten overordnede lover / grenser hevet over våre subjektive følelser i en fallen verden er derfor ikke uten konsekvenser i framtiden.
Vi har mye å takke vår judeo-kristne kultur for, selv om Menneskerettighetserklæringen først kom i 1948
Annonse
Men våre populistiske politikere skjelver så for folkemeningen at de blir fristilte uten at partiene våger stå opp for prinsipper. Og så sukker de over rekrutteringen til gynfaget og jordmorfaget uten å se sammenhengen, slik kolleger på Ahus har påpekt!
