Debatt
Gratulerer med tusenårsarven i de tusen hjem
Kjære Kari og Ola
Kjære nye landsmenn
Annonse
Kjære alle gjester og besøkende
Gratulerer med 210-årsdagen for grunnloven!
Gratulerer med 750-årsjubileet for landsloven!
Gratulerer med tusenårsjubileet for Kristenretten!
I dag, 17. mai 2024, markerer vi 210-årsdagen til den norske grunnloven. Dette er gledens dag! Det er en dag for takknemlighet over at Norge gjenvant sin frihet og råderett over landet: menneskene, ressurser og kultur. Glede og takknemlighet over ikke bare at landet gjenvant sin rett, men en god ramme ble lagt til grunn ved grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.
Vi skylder stor takk til de som kjempet for å gjøre Norge selvstendig. Og vi er så heldige med at Norge er blitt et godt og trygt sted å bo, vokse, leve og virke i. Noen framstiller 17. mai som fødselsdagen for Norge. Intensjonen med slike utsagn er forståelig, men den inneholder grove feil. Det var ikke i 1814 Norge som nasjon og nordmenn som folk ble dannet. Norge eksisterte lenge før.
I år markerer vi faktisk at det er tusen år siden Kristenretten på Moster og 750 år siden Magnus Lagabøtes landlov ble til. Selv om grunnloven er den eneste gjeldende lov over alle lover i Norge, fortjener visjonen og verdiene fra Moster og Landsloven også oppmerksomhet.
Eidsvollsmennene videreførte Kristenretten ved å inkludere §2 at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det var naturlig at den norske grunnloven videreførte den kristne og humanistiske kulturarven som ramme for samfunnsutviklingen. Når vi feirer grunnlovsdagen i år, har vi anledning til å gjøre tilbakeblikk til den tusen år lange kristenarven fra Mostertinget i 1024.
Annonse
Det er uheldig at det offisielle Norge velger markeringen av landsloven til fordel for kristenretten som var eldre enn landsloven. Vår tids lederes utydelighet står i kontrast til vikingenes dristige lederskap.
Utydeligheten skyldes ulike årsaker. Det ene er at vi lever i en tid med utbredt misoppfatning med å innse religiøs tro i menneskers liv individuelt og kollektivt. Det har blitt et samfunn uten innlevelse, erfaring og innsikt på dette feltet. Det andre er tilskrevet frykt for at å fremheve de kristne røttene av det norske samfunn kan fornærme ikke-kristne medborger.
For det tredje; en liten, men innflytelsesrik minoritet med sterke fordommer mot kristne, okkuperer diskusjonen om kristendom. De tvinger kristne til stillhet ved å flagge kristnes svik og feil gjennom tidene. Summen av dette betyr at vi lar være å snakke om den kristne arven. Jeg mener det er viktig å snakke ærlig og sant om dette.
Samfunnet i dag er kulturelt og ideologisk fragmentert og sammensatt. Vi bombarderes med informasjonsmengde, ideologier, og ytringer. Dette betyr at det dannes et sammensatt samfunn med begrenset erfaring og kunnskap om den kristne kulturarven dette landet er bygd på.
Det er ingen hemmelighet, heller ikke noen skam, at troen på Kristus dannet grunnlaget for rettssamfunnet i Norge. Dette var en historisk og samfunnsformende arv.
Den dag i dag er vi omringet av den arven. Egentlig hører forestillinger om åndelighet og religiøsitet hjemme i menneskers liv. Den åndelige dimensjonen handler om de eksistensielle spørsmålene om opphav, hensikten, dybde, retning og utsikt for livet.
Våre forfedre besluttet for tusen år siden å bygge et samfunn med tro på Kristus som fundament. De dristet seg til og erklærte at «det er det fyrste i lovene våre at me skal bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist um godt år og fred og um at me må hald landet vårt bygt og ha landsdotten vår lykkeleg. Han ver vår ven og me hans og gud ven til oss alle» (Gulatingslovi ved Knut Robberstad, 1969:13).
De skiftet lojaliteten fra folkereligioner til Kristus. Dette kan anses som politisk strategi, men det var et religiøst valg til å begynne med. Å skille politikk og religion er enklere på institusjonell plan, men ikke på verdier og innvirkninger. Der henger de sammen, og begge adresserer den enkelte og fellesskapet. De adresserer dem på overbevisningsplan med tanker og lære.
Annonse
Ulike religioner tilbyr ulikt innhold. Det er uærlig og usant å framstille det som om alle er like. Det er de ikke. Odin, Buddha, Moses, Jesus og Mohammed er ikke like. Når våre forfedre valgte å vende seg bort fra den ene religionen til den andre, valgte de noe som hadde annet innhold enn det de hadde før. Det er grunn til å tro at dette valget må ha vært gjennomtenkt. Eksponeringen til den nye tro må ha appellert til deres hjerte og tanker.
Det som fant stedet på Moster var en stor endering. I våre tider kunne vi ha kalt dette en nasjonal omvendelse. Siden den gangen har kristendommen gjennompåvirket samfunnet vårt i generasjoner. Funn av arkeologiske gjenstander, kirkebygninger, kloster og gårder, stavkirker, kunst, litteratur, språk, musikk, felleshistorie og samfunnsorganiseringen bekrefter at kristendommen formet Norge og det norske samfunnet.
Fra dåpen til konfirmasjon, fra bryllup til begravelse, spiller kristen tro en viktig rolle i folkets liv, ve og vel. Kirken er til stede i hverdager, på merkedager, under viktige faser i livet og ikke minst særlig når tragedier inntreffer. Mange av dagens samfunnsstrukturer har sitt utspring i det kirkelige arbeidet, eksempelvis skolevesenet, helsevesenet, boktrykking, litteratur, arkitektur, folkeregister og administrasjon.
Det å betrakte kristendom som fundament for det norske samfunn for historiske grunner er en sak for seg selv. Men det viktigste argumentet i dag bør ligge i at troen og dets lære tilby et godt grunnlag for vår tid også. Det er ikke mulig å gjengi hele den kristne lære i denne korte teksten. Jeg vil gjerne påpeke et par grunnleggende tanker relevant for diskusjonen her.
Kristendommen tar utgangspunkt i at Gud er skaperen for alt, inkludert mennesker individuelt, unikt og skjønn, med stor potensial for kreativitet. Den lærer at Gud har skapt mennesker til fellesskap meg seg selv og hverandre. Siden mennesker er skapt til fellesskap med Gud og hverandre, er gjenforening eller fellesskap med sin skaper en selvfølge.
Kristi lære motvirker vold, fiendskap og overgrep, men fremmer liv, vennskap og samband mellom mennesker. Kristentro lærer at hvert menneske er skapt i Guds bilde, er unike og ærefulle, om du er mann eller kvinne, slave eller fri, jøde eller hedning.
De hellige skriftene forbyr å slå andre i hjel. Å ikke bryte ekteskap, ikke lyve, ikke bære falskt vitnesbyrd, er samfunnsbærende regler.
Finnes det noe bedre grunnlag for å bygge og bevare et bærekraftig liv og samfunn enn disse? Et samfunn der menneskerelasjoner håndteres ut fra forpliktelser og overbevisning om livets hellighet, ukrenkelighet, integritet fra unnfangelse til død, et samfunn som bevarer forpliktende ekteskap og familierelasjoner mellom foreldre og barn, et samfunn der mennesker respekter lover og regler, foretar sine plikter om å respektere myndigheter, betale skatt, oppmuntre til å ta seg av de fattige, enker, lidende og de fremmede er oppskriften på et bærekraftig samfunn.
Annonse
Kristen tro lærer oss at Gud har gitt mennesker både bruksretten til og forvalteransvaret for naturen. Menneskeliv er avhengige av naturressurser som jord, luft, vann, sol, regn, planter og dyr. Og naturressursene skal fordeles rettferdig.
Jeg mener det er denne kristne arven som ligger i bunn for det norske samfunnet i dag. I det norske samfunnet forutsetter vi opprettholdelse av menneskeverd for alle mennesker uten diskriminering, favorisering eller forskjellsbehandling. Vi behandler hverandre med medfølelse og medlidenhet.
Det er ut ifra disse tanker at det forventes å møte mennesker i nød med barmhjertighet. Det forutsettes samhandling, samarbeid, velvilje i møte hverandre inkludert de vi er sterke uenige med. Samhold, tillit til hverandre og til myndigheter er verdsatt i våre lokalsamfunn og nasjonalt.
Vi forplikter oss til å betale skatt og bidra til fellesskapet slik at vi deler ressurser rettferdig og fornuftig. Våre profesjonelle arbeid og frivillige engasjement skulle anses som tjeneste til hverandre. Alt dette var bud på verdier som har båret landet vårt i generasjoner.
Kristenrett og troen har vært viktig for landet vårt. Vi må snakke om dette. Det er synd at kristen tros samfunnsformende rolle neglisjeres og at kirkene neglisjeres.
Ved grunnlovsenderingen i 2012 og avviklingen av statskirkeordningen i 2017 ble kirken fristilt fra statsbyråkratiet. Stat og kirke er nå atskilt institusjonelt. Men denne skilsmissen skulle ikke tas til inntekt for at kirken og troen ikke har noe med samfunnet å gjøre. Den gir heller ikke politikerne monopol på samfunnsvisjon. I stedet påbyr denne ordningen mulighet for kirken til å være seg selv, fri fra verdslig makt og myndigheter for å tjene Herren og folket.
Det er ingen juridisk, moralsk, ideologisk grunn til å avskrive kristendommens samfunnsformende roller nå og i fremtiden. 2024 gir oss derfor anledning til å tenke nytt om vår tro og dets plass i samfunnet. Dette bør inspirere oss til fornyet samfunnsengasjement. Vi må bevare og overbære dette slik at kommende generasjoner også får noe av det gode som har vært. Et individ- og selvsentrert, forbruksstyrt samfunn med mennesker uten større og dypere hensikt gjør oss fattig.
De som kommer utenfra skal ønskes velkommen til det norske hus, men det ville være naturlig at landets arv og ramme fastholdes.
Annonse
Gud signe vårt dyre fedreland!
