Greit å være kristen, så lenge du holder troen for deg selv?
Før var det kontroversielt å være kristen. Nå er det likegyldigheten som er evangelistenes største utfordring.
Jeg vokste opp med en nærmest intuitiv erkjennelse av at det var kontroversielt å være kristen. Eller «personlig kristen», som det gjerne har blitt kalt. På denne tiden var en høyere andel av befolkningen medlemmer av Den norske kirke enn det som er tilfellet nå. Likevel «visste» vi som regel godt hvem som regnet seg selv som kristne og hvem som ikke gjorde det.
Nå er dette annerledes. Evangelistenes største utfordring i dag er ikke at mange blir provosert når kristen tro blir nevnt. Problemet er snarere at flere har blitt likegyldige. Du må gjerne være kristen hvis du synes det er greit, men hold troen for deg selv.
Annonse
I sommer har jeg igjen tilbrakt noen uker i Danmark. Det ga anledning til to gudstjenestebesøk i den danske Folkekirken. Og jeg fikk endelig lest den danske journalisten og presten Sørine Gotfredsens livsnære og tankevekkende bok «Å leve med Kierkegaard».
Det kan virke dystert å ha fortvilelse som en sentral bestanddel i forståelsen av menneskelivet, slik Søren Kierkegaard hadde det. Men når fortvilelsen er knyttet til egen utilstrekkelighet kan den også være en bro til økt forståelse av hvor avhengige vi er av Gud. Ikke som en sentimental sak som vi trekker frem i vitnesbyrd, men som et helt grunnleggende element i tilværelsen. Det er noe med livsalvoret hos Kierkegaard som fascinerer meg. Og jeg synes å se noe av det samme i Folkekirken. Visst finnes det sekulariserende og liberaliserende krefter også der, sikkert minst like sterke som her hjemme. Men det er likevel noe gripende og dypt eksistensielt som jeg opplever på en annen måte når jeg er til gudstjeneste i Danmark.
En av de største misforståelsene i moderne kristendom er antakelig underbetoningen av at det er vi som trenger Gud. Det er ikke han som trenger oss. Vi er ikke skapt til å klare oss alene. Når mennesket blir overlatt til seg selv, ender vi opp i en ond sirkel hvor vi stadig møter på vår egen og hverandres utilstrekkelighet. Og vi prøver å bygge hver våre Babels tårn uten å vite hva eller hvor himmelen egentlig er.
Her er det som vi kan trekke en linje tilbake til kirkefaderen Augustins berømte ord om at «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Det finnes ingen virkelig selvrealisering uten Gud, skriver Gotfredsen med tydelig referanse til Kierkegaard. Som troende får vi være fri fra å skulle finne eller skape mening med livet på egen hånd.
Men et kritisk punkt i gudsrelasjonen er erkjennelsen av at jeg trenger ham, og at jeg trenger hans tilgivelse. I det ligger også erkjennelsen av at det inne i meg finnes krefter som fører til konflikt med både meg selv, mine medmennesker og Gud. Det handler ikke om dystopi eller undergangsmentalitet, men om virkelighetserkjennelse. Guds nåde er unødvendig hvis den bare er bonus eller krydder. Hvis den ikke er tvingende nødvendig, er heller ikke Jesu frelsesgjerning nødvendig.
En av de mest fascinerende skildringene i Sørine Gotfredsens bok, som kom ut på norsk i 2016, er hentet fra Kierkegaards møte med sin egen samtids forkynnelse. «Motsetningen mellom troens alvor og lettheten i luften rundt prekestolen provoserte ham», skriver hun, med henvisning til at Kierkegaard tok troen så alvorlig at han ikke klarte å komme til rette med noen overfladisk omgang med selve tilværelsen. Interessant nok var det ikke minst Nikolai Frederik Severin Grundtvig, Danmarks store salmedikter og prest, som ble gjenstand for Kierkegaards kritikk.
Det danske lynnet er ikke helt likt det norske. Jeg vet ikke hvor vi ville ha plassert Kierkegaard i det norske kirkelandskapet om vi skulle overført hans vurderinger til dagens situasjon. Men i møte med vår sekulariserte kultur ble jeg i sommer igjen minnet om noe en annen prest sa, sist jeg var i Danmark og besøkte Folkekirken: «Gud har aldri vært harmløs. Gud er ramme alvor.» Og: «Når Gud får være Gud, får vi være mennesker.»
Det er ikke vår egen godhet vi trenger for å leve. Det er Guds godhet vi trenger. Som den rike unge mannen i Jesu lignelse kan vi bli mer opptatt av hva vi selv kan oppnå enn av hva Gud har gjort for oss. Det ligger et visst menneskelig nederlag i å erkjenne sin egen utilstrekkelighet. Men det er bare gjennom en slik erkjennelse at vi kan finne virkelig fred og mening. Så paradoksalt det enn kan høres ut.
