Grense for abort, grense for menneskeverd

Det er godt at regjeringen vil senke grensen for senaborter til 22 uker, men det glidende menneskeverdet loven legger opp til, er stadig like problematisk.

Bakgrunnen for endringen burde være kjent for de fleste av Dagens lesere. For to år siden kom det frem at norske sykehus gjennomførte senaborter der overlevende fostre hadde hjerteslag i over en time før de døde. I etterkant har regjeringen foreslått å gjøre grensen for abort absolutt ved 22 uker.

Saken har nå vært ute på høring med høringsfrist i forrige uke. Norsk gynekologisk forening var blant dem som svarte. De mener grensen for senabort nå blir satt for lavt.

«Det er ikke grunn til å tro at fostre er levedyktige ved 22 uker. Det er først etter 23 uker at noen overlever med den teknologien som er tilgjengelig i Norge i dag», hevdet foreningens leder Jone Trovik i Ukeslutt på lørdag.

Når regjeringen likevel ønsker 22 uker som grense, mener foreningen at det er lagt inn en sikkerhetsmargin som er i strid med loven og et angrep på rettighetene til spesielt sårbare kvinner. Trovik nevnte svært unge, psykisk syke og rusavhengige som eksempler på kvinner som kan ha behov for senabort.

I samme radioprogram markerte Ola Borten Moe, Senterpartiets første nestleder, støtte til innstrammingen. Han mener at hensynet til barnet bør veie tyngre enn hensynet til kvinnene.

«Det kan finnes gode grunner til at mor er i en fortvilt situasjon i svangerskapet, men det tenker jeg er av underordnet interesse. Det som må telle er om dette barnet kan bæres frem og overleve,» sa han i Ukeslutt og presiserte at «på et eller annet punkt i løpet av svangerskapet så får det ufødte livet krav på beskyttelse i kraft av å være seg selv.»

Her er Borten Moe forfriskende klar. Selvsagt skal de mest sårbare av de gravide ivaretas på aller beste måte. Men dét betyr ikke at man skal avslutte livet på barnet de bærer. For de mest sårbare her er definitivt barna som ikke får aksept for sitt eget menneskeverd.

Ola Borten Moe mener det er «absurd» å tillate abort etter 22. uke, fordi man kan komme til å krysse grensen der fosteret er levedyktig. Vi vil gi ham honnør for hans prinsipielt viktige uttalelser – også når han inviterer til politisk ordskifte om hvordan det er mulig å begrense antall senaborter ytterligere.

Samtidig vil vi påpeke at det også er absurd å abortere et barn som kunne overlevd i neste uke – eller uken etter. I det hele tatt viser diskusjonen om senabortgrense det absurde i å operere med en glidende overgang for menneskeverd. Felles for barna som blir abortert, er jo at de alle ville overlevd, hvis svangerskapet forløp normalt og ingen aktivt hadde avsluttet livet deres. Ja, felles for oss alle som er i live, er at vi faktisk fikk lov til å bli født.

Det er et skritt i riktig retning å senke grensen for senaborter. Men så lenge vårt samfunn opererer med et gradert menneskeverd, vil vi stadig møte nye dilemmaer. Dette løses først når man erkjenner at livet begynner ved unnfangelsen.