Grenseløse offentlige overskridelser

For en uke siden fikk vi den ferskeste nyheten om overskridelser i offentlige byggeprosjekter. Ombyggingen av Vikingtidsmuseet på Bygdøy i Oslo får en ekstrabevilgning på drøyt 1,5 milliarder kroner.

Dagens vedtatte kostnadsramme på 2,237 milliarder kroner holder ikke for å ivareta de unike skattene i museet, mener regjeringen og fagmiljøene. Men holder det med 3,77 milliarder? Det vil vel vise seg videre i prosessen.

Men 1.500 millioner kroner er ikke så mye dersom vi sammenligner med andre offentlige og katastrofalt dårlig budsjetterte prosjekter. De som har levd en stund vil jo huske uttrykker «en mong», begrepet som ble oppfunnet om overskridelsen på seks milliarder kroner for Statoils bygging av raffineriet på Mongstad på 80-tallet.

Et pågående skrekkeksempel er byggingen av Fornebubanen mellom Oslo og Bærum. Etter at Fornebu ble lagt ned som hovedflyplass i 1998, har det versert flere alternativer for å løse kollektivtransporten til områdene som nå er bygd ut med med boliger og forretningsbygg.

Da prosjektet ble vedtatt i 2013 ble kostnadsrammen anslått til 4,5 milliarder kroner. Da arbeidet med banen ble satt i gang i 2020 var antatt kostnad 16,2 milliarder kroner. I løpet av inneværende år har det kommet tre gigantiske prisøkninger.

I april i år var prisen økt til 26,5 milliarder kroner. Men det stoppet ikke der. Allerede i juni ble verste-fall-scenarioet oppjustert til 31, 3 milliarder kroner. Samtidig er det klart at prosjektet blir to år forsinket.

Noen politikere har pekt på koronapandemien og krigen i Ukraina som årsaker til kostnadseksplosjonen. Men det holder ikke. Det viser seg også at de ansvarlige har holdt antatt pris- og lønnsvekst utenfor det opprinnelige anslaget. Det holder heller ikke. For det må ligge en manglende kunnskapsbase sammen med dårlig planlegging til grunn et eller annet sted i prosessen.

Andre prosjekter som har sprengt alle kostnadsgrenser er Operaen i Oslo, St. Olavs hospital i Trondheim, Hardangerbroen og en rekke tog- og veiutbygginger.

En avgjørende faktor i mange av sakene er at prosjektet er satt i gang, at sprenging, graving, tunnelinnslag, støping i grunnen og innkjøp av byggematerialer allerede er godt i gang og at kontrakter er inngått. Det gjør det mye vanskeligere, om ikke umulig, å vedta at prosjektet skal stoppes helt, nedskaleres eller settes på pause.

Det er som om det ligger en egen dynamikk i slike prosjekter som gjør at de bare «ruller videre» og at verken politikere eller byråkrater kan gjøre noe for å stoppe det.

Det burde være slik at den som har fått mandat til å bruke andres penger, som er satt til forvalter av fellesskapets ressurser, utviser helt spesiell varsomhet og aktsomhet. For det er jo som oftest slik at det er lettere å bruke penger man ikke selv har jobbet for.

Det er ingen grunn til å slakke av på oppmerksomheten rundt offentlig pengebruk. I Drammen bygges det nytt sykehus, beregnet til 10 milliarder kroner. I Trondheim planlegger NTNU en samlokalisering av nesten alle institutter til 12 milliarder. Og nye samferdselsprosjekter venter på penger fra det offentlige.

I Stortinget gikk både direktøren og stortingspresidenten av da tunnelprosjektet viste deg å koste nær en milliard mer enn først vedtatt. I framtiden må flere beslutningstakere ta ansvar når det går galt og forlate jobb og posisjoner. Det må koste å være ansvarlig for så gedigne økonomiske bommerter som vi altfor ofte har sett i det offentlige.