Gruppepress i kirkepolitikken

Det snakkes varmt om kirkedemokratiet i Den norske kirke, særlig når delegater fra Åpen Folkekirke (ÅF) inntar talerstolen på kirkemøtene. Og demokratiet er viktig.

Men hvor stor respekt viser Åpen Folkekirke når konservative medlemmer hindrer organisasjonen i å nå fram med en av sine viktige kampsaker?

På et kirkemøte samles årlig alle medlemmene av de 11 bispedømmerådene i landet vårt. Hvert medlem er valgt på demokratisk vis i kirkevalget.

Som kjent har medlemmene i hvert bispedømmeråd ulike ståsted i omstridte og mindre omstridte saker som behandles lokalt i rådene og felles på Kirkemøtet.

Virkeligheten er dessverre slik at skillet i flere saker gjerne går mellom det vi kaller konservative eller liberale delegater. Hvert bispedømmeråd har sin egenart, og det varierer fra fylke til fylke hvilken «gruppering» som har flertall i saker der vi ser tydelige skillelinjer.

En av de mest omtalte sakene som har vært til behandling i bispedømmerådene i år, er saken om hvorvidt vi fortsatt skal skrive i utlysningstekst ved ansettelse av prester, at samlivsform kan etterspørres og vektlegges.

I Møre bispedømmeråd, der jeg selv er medlem, stemte flertallet for at en slik opplysning i utlysningsteksten fremdeles skal være gjeldende. I etterkant ble det dessverre gjengitt i media som diskriminering av «skeive» søkere.

Det har alltid vært viktig å vurdere presters «skikkethet» for prestegjerningen. Da har det handlet om teologi, samliv, og andre mer personlige egenskaper. Men i liberal «leir» blir denne saken bevisst gjort om til en sak om diskriminering av homofile.

Samliv handler imidlertid på ingen måte bare om homofili. LHBTQ-miljøer opererer med flere samlivsformer. En av disse er polyamorøse forhold med «gruppesamliv», som for øvrig Foreningen Fri ønsker legalisert/legitimert i Norge.

En annen samlivsform er «åpne forhold», der paret gir hverandre frihet til å ha andre seksualpartnere utenfor parforholdet.

Åpen Folkekirke Møre fikk tidligere spørsmål om hvorvidt de så det som uproblematisk å ansette en prest som lever i polyamorøst forhold.

De svarte at det ikke er ønskelig at en prest lever i et slikt samliv. Dermed er samlivsform viktig også for Åpen Folkekirke. Det er bra! For vi ser vel alle at ett sted må en grense gå?

Konklusjonen må dermed bli at samliv bør etterspørres. Men slik praksis kaller altså ÅF for diskriminering.

Det skal i teorien gå an å ha to ulike legitime syn på samliv og seksualitet i Dnk. Trosfrihet er verneverdig, og Luther sa at det ikke er godt for et menneske å handle i strid med sin samvittighet.

Jesus var og er opptatt av samliv. Hvorfor ville han ellers ha nevnt for kvinnen ved brønnen at hun hadde hatt fem menn og at den hun nå hadde, ikke var hennes?

For Jesus var og er samlivsform en viktig del av menneskelivet. Er ikke Jesus Kristus fremdeles Kirkens Herre? Å etterspørre samlivsform er en naturlig ting for en kirke å gjøre, og i lov om diskriminering blir det nettopp på grunn av kirkens egenart, gjort mulig.

Men gruppepresset er enormt, og det blir gjort iherdige forsøk på å skape dårlig samvittighet hos alle som fremdeles mener at samlivsform for en prest er viktig.

Flere har offentlig gitt uttrykk for håp om at saken om samlivsform bemerket i utlysingstekst, raskt blir tatt opp til ny avstemming i de rådene der konservativt flertall vinner fram.

Hva slags respekt for kirkedemokratiet er dette? Hva slags ensretting ser vi vinne terreng i kirkepolitikken, der kirkeparti i maktposisjon ikke gir seg før all motstand i viktige saker er knust?