Gud, Allah og monoteisme

Hallgrim Berg markerer i sin Frispark-artikkel «Gud og Allah i søt kappestrid?» (Dagen 30.05.2021) at han ikke uten videre er enig i det jeg skrev i min kronikk «Sekularisering versus sammenhengskraft» (Dagen 18.05.2021).

Berg argumenterer for at Allah er en annen enn den Gud kristne tror på.

Riktignok siterer han biskop Laila Riksaasen Dahl på at om man legger til grunn en «filosofisk tilnærming som definerer Gud som er utenfor tiden, altets skaper og så videre, vil islam og kristendommen stemme overens.»

Biskopen henviser imidlertid også til «annen og tredje trosartikkel [i den apostoliske trosbekjennelsen] som videre definerer Gud.

Med ‘Gud’ mener vi kristne den treenige Gud, altså helt klart noe annet enn det islam legger i ‘Allah’. Vår Gud er altså ikke den samme som Allah.»

Her er Riksaasen Dahl i realiteten helt på linje med hva jeg hevdet i min kronikk, nemlig at vi tror på samme Gud, men har ulike gudsbilder (altså ulike oppfatninger om hvordan Gud er).

La oss se litt nærmere på dette. Monoteisme bygger på en filosofisk erkjennelse om at alt – absolutt alt – både i den materielle og immaterielle verden, har sitt utspring i et vesen som har såkalt nødvendig væren; det vil si et vesen som eksisterer i kraft av seg selv, uten noen begynnelse eller årsak.

Det er dette vi kaller Gud, og som arabisktalende kristne (i likhet med de fleste muslimer) kaller Allah. Å henge seg opp i det rent språklige eller etymologiske her, blir etter min vurdering et blindspor.

Hvis man tror at det bare finnes ett eneste vesen som i det hele tatt fortjener å bli omtalt som Gud, da bør vi alle anerkjenne at enhver oppriktig monoteist søker den samme Gud.

Dette skinner igjennom, eller gjøres til et sentralt poeng, hos forfattere som for eksempel Notto Thelle, Gai Eaton og Hamza Yusuf.

Jøder tror ikke på treenigheten. Men bare ekstreme og ureflekterte kristne vil av den grunn påstå at jødene tror på en annen gud.

Berg siterer også professor Aksel Valen-Sendstad, som sier «Allah er en annen gud, en annen eksistens.»

Dette er drøyt. Det er vanskelig å tolke utsagnet annerledes enn som en påstand om at Allah er en avgud, en ond ånd, eller djevelen selv.

At det finnes en del muslimer som er så fanatiske, ekstreme og intolerante – så avvisende til intellektuell refleksjon, samt alt som er sant, godt og vakkert (kvaliteter som har Gud som sin ultimate kilde) – at man kan lure på hvem de egentlig tilber, det kan jeg være enig i.

Jeg tror imidlertid vi bør være forsiktig med å slå hverandre i hodet med eksempler på ting som er skjevt og galt. Også kristenheten har frembragt en del maktsyke og åndsforlatte monstre.

Mitt råd til Berg og andre reflekterte islamkritikere er at de legger større vekt på hva som faktisk står i Koranen. Og da vil jeg hevde at Muhammad Asad er en bedre læremester og veiviser enn folk som for eksempel Robert Spencer, Pamela Geller eller Aksel Valen-Sendstad.

Asad mente at den muslimske umma hadde kjørt seg fast på en del områder, grunnet manglende refleksjon og kritisk ettertanke rundt Koranens tekster, noe han viet store deler av livet sitt å rette på.

Basert på grundig lesning av Asads mesterverk, har jeg utarbeidet et kompendium med tittelen «The Beautiful Message of The Qur’an» (fritt tilgjengelig på internett).

Der vil Berg og andre interesserte finne ut hvorfor ekstremisme og teksttolkningsevner gjerne er omvendt proporsjonale størrelser hos dem som stadig misbruker Guds navn.

Der vil han også se at mange muslimer tror at Jesus ble korsfestet. Samt at Gud er nåderik og barmhjertig, og tilgir enhver som i ydmykhet bøyer seg for Ham, akkurat slik en rekke bibelvers understreker (og uten at det stilles krav om den kristologien som ble trumfet igjennom på kirkemøtet i Nikea i 325).

Og ikke minst bør vi alle merke oss at Koranen 29:46 slår fast at jøder, kristne og muslimer tror på samme Gud (min oversettelse):

«Vi tror på det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart for dere. Vår Gud og deres Gud er én og den samme, og vi bøyer oss for Ham.»