For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Debatt

MUSIKK I KIRKEN: I kirke og menighetsliv kan vi hente fram «gammelt og nytt» og la takknemligheten for hva Jesus har gjort være sentrum i sang og lovprisning, skriver Arnfinn Clementsen.

Gud har ingen sangstil

Publisert Sist oppdatert

Jeg har fulgt litt med på debatten i Dagen om sang og musikk i kristen sammenheng. At det er ulike syn på hva som er åndelig og ikke, og hva som kan brukes i kirke og menighetsliv, er ikke noe nytt. Jeg har et foredrag eller kanskje mer et «kåseri» som jeg kaller «Gud har ingen sangstil», og jeg tror denne tittelen dekker godt.

Hvis vi går gjennom kirkens historie og vekkelsens historie ser vi at Gud har virket gjennom mange ulike stilarter, og at det som ble regnet for åndelig i en sammenheng eller en tidsepoke, ble sett på som det motsatte i en annen sammenheng og i en annen tid.

En musikkstil som var nærmest forbudt kunne noen tiår senere bringe liv og begeistring og være et bærende element i en vekkelsestid. Det finnes en rekke instrumenter som i sin tid ble regnet som en del av «djevelens verk» som fiolin, trekkspill, trommer og elgitarer, og som noen år senere ble en naturlig del av instrumentene på kristne plattformer. Heldigvis!

Powered by Labrador CMS