Gud har ingen sangstil

Jeg har fulgt litt med på debatten i Dagen om sang og musikk i kristen sammenheng. At det er ulike syn på hva som er åndelig og ikke, og hva som kan brukes i kirke og menighetsliv, er ikke noe nytt. Jeg har et foredrag eller kanskje mer et «kåseri» som jeg kaller «Gud har ingen sangstil», og jeg tror denne tittelen dekker godt.

Hvis vi går gjennom kirkens historie og vekkelsens historie ser vi at Gud har virket gjennom mange ulike stilarter, og at det som ble regnet for åndelig i en sammenheng eller en tidsepoke, ble sett på som det motsatte i en annen sammenheng og i en annen tid.

En musikkstil som var nærmest forbudt kunne noen tiår senere bringe liv og begeistring og være et bærende element i en vekkelsestid. Det finnes en rekke instrumenter som i sin tid ble regnet som en del av «djevelens verk» som fiolin, trekkspill, trommer og elgitarer, og som noen år senere ble en naturlig del av instrumentene på kristne plattformer. Heldigvis!

70-tallet – en brytningstid

Da jeg ble en kristen i 1968, var det i en tid med store debatter og ulike meninger om musikk. Jeg tenker på Jesusvekkelsen som brakte med seg nye sanger og kor, og på gospel, «kristen-pop» og utviklingen av kristen sang- og musikk på 70-tallet.

I 1972 startet min gode venn, Aril Skjæringrud, og jeg bandet Message. Vi var tidlig ute med Beatles-besetning med trommer, elbass og elgitarer. Langt hår var en del av den ytre stilen. Vi samlet mye ungdom og evangeliet ble tydelig forkynt, men det ble også motstand i det etablerte. Mange lignende band opplevde dette.

I dag synger bestemor og bestefar de samme sangene, og det som var moderne på 70-tallet er for lengst «gammeldags».

Hjemme i Hokksund møttes Pål-Lennart Horne og jeg på realskolen i Hokksund, og et godt vennskap og samarbeid oppsto. Pål-Lennart ble leder for Joy-Sing (Ten Sing), og jeg tok initiativet til et tverrkirkelig kor og ungdomsarbeid, Nytt Liv, ut fra pinsemenighetene i kommunen. Sammen startet vi også musikk- og ungdomsbladet Treff som fulgte utviklingen av kristen sang og musikk gjennom mange år.

I vår pinsesammenheng var dessverre noen mer opptatt av hatter, smykker og skjørtelengder enn av at ungdom kom til tro, men mange, også voksne og eldre, støttet oss. Vår pastor, Henry Brattli, så lenger og videre enn det tradisjonelle og ga oss ryggdekning.

Ett godt minne

Det var en søndag i pinsemenigheten i Hokksund, kanskje det var i 1975. Nytt Liv sang, og det var «trøkk»; høy lyd, trommer og gospel! En eldre mann reiser seg opp for å be. Jeg husker ikke ordrett, men innholdet var slik: «Kjære Gud, jeg forstår meg ikke på denne musikken og hva disse ungdommene holder på med.» Jeg ønsket gulvet kunne åpne seg slik at jeg kunne forsvinne.

Men så kommer det som jeg aldri kan glemme: «Men jeg merker at det er Guds ånd som driver dem», og så takker og priser han Gud. Jeg har tenkt på det mange ganger gjennom årene; Han var verken predikant eller menighetsleder, men kanskje han var den mest åndelige personen jeg har møtt. Han klarte å skille hva Gud virket gjennom fra sin egen stil og smak!

Et annet minne

Året er 1977 og vi står i kø ved inngangen til konsert med gospellegenden Andrae Crouch i Larvik. Plutselig ser jeg en eldre pinsepredikant jeg kjente i køen, og det slår meg: «Så trist at han er her. Det kommer ikke til å bli positivt.» Dessverre tenkte jeg rett.

På Pinsebevegelsens neste Predikantkonferanse blir denne konserten nevnt i forbindelse med ett av temaene, og den samme predikanten omtaler Crouch-konserten i Larvik omtrent med disse ordene: «Jeg har ikke greie på musikk, men jeg vet hva ånd er. Og Guds ånd var ikke der!» Det gjorde meg veldig trist. Min opplevelse var motsatt, og jeg gledet meg over det tydelige fokus på Jesus som var i denne konserten.

Samtidig tenkte jeg på kontrasten mellom disse to eldre menn; den ene takket Gud og merket Guds ånd i en musikk han ikke likte, den andre avfeide at Gud kunne virke gjennom en musikk som lå utenfor hans ramme.

Det som fungerer

Da jeg ble pastor i Stavanger, var jeg bevisst på at jeg ikke skulle avfeie nye musikkstiler eller metoder. De unge skulle slippe å oppleve den motstand jeg opplevde på 70-tallet. 
Samtidig vil alle levende kirker oppleve noe av spenningen mellom gammelt og nytt, og det må håndteres på en god måte. Alt skal ikke være på de unges premisser, men jeg tenker at den voksne og eldre generasjonen har et spesielt ansvar for å være fleksible.

All musikk fungerer selvsagt ikke like bra i en gudstjeneste eller i et vekkelsesmøte, og ulike stilarter har fungert til ulike tider og i ulik sammenheng, og til ulike målgrupper. Sang og musikk er et mektig redskap i Guds rike, både i lovprisning og tilbedelse, men også i forkynnelse.

Jeg tenker at enhver kirke må finne sin «hovedtone» i gudstjenestens lovsang og tilbedelse, og ut over det kan variasjonen være stor. For Karismakirken i Stavanger ble «den nye lovsangen» på 80- og 90-tallet et bærende element i fornyelsen.

I kirke og menighetsliv kan vi hente fram «gammelt og nytt» og la takknemligheten for hva Jesus har gjort være sentrum i sang og lovprisning. Noen sanger var for en tid og hører hjemme i «glemmeboken», mens andre overlever generasjoner og faktisk både årtier og århundrer.

Gud har ingen sangstil

Jeg tror ikke at Gud har bundet sin velsignelse til en spesiell sangstil. En reise rundt i verden til ulike kirker i ulike kulturer vil vise det. De som opplevde «gamle tiders vekkelse» eller vokste opp med «gode, gamle sanger og salmer» vil ofte ha en forkjærlighet for dem. Men vi skal være forsiktig med å kalle en musikkstil åndelig, eller sette musikkstiler opp mot hverandre.

Spørsmålet blir da om alle sangstiler kan brukes til Guds ære og til å fremme evangeliet? Ja, jeg tror det, i rett sammenheng. Samtidig vet vi at både Gud og andre åndskrefter kan virke gjennom musikk, og musikk kan inspirere det menneskelige på godt og vondt. Det gjelder alt fra tradisjonell dansemusikk til moderne pop og rock.

Det handler mer om de som synger og om tekster og innhold enn om stil. Vi må lære oss å se og bedømme hva Den Hellige Ånd bruker og formidler gjennom sangen, og hva som fungerer slik at Jesus løftes opp og mennesker opplever Guds nærvær.

Jesus har ikke sagt noe om sangstil, men han har tydelig uttrykt hva som er grunnlaget og Gud ønsker; «tilbedere i ånd og sannhet» (Joh 4,24).

Musikkdebatten: Flerstemt sang og pipeorgel har også vært omstridt

Musikkdebatten: Ti spørsmål – og litt til