Gud har ingen sangstil

Kirkesamfunn og kristne forsamlinger har forskjellige tradisjoner og ulik musikksmak.

Nye bevegelser og ikke minst vekkelsestider har skapt nye sanger, og ofte har sang og musikk vært en bærende kraft i en spesiell fornyelses- eller vekkelsestid. Takknemlighet og gode minner er ofte knyttet til nettopp dette.

Sangen er en gudegave

For det første vil jeg si at «Gud har ingen sangstil». Jesus sier tydelig at det han ønsker, er mennesker som tilber ham i «ånd og sannhet» (Joh 4,24).

Hvis vi tar en reise rundt i verden vil vi se at kirker i ulike land uttrykker sin sang og musikk gjennom forskjellige instrumenter og sangstiler, knyttet til kulturer og ulike stilarter. Det som oppleves «åndelig» for noen er kanskje det motsatte for andre.

Sang og ikke minst lovsang og tilbedelse er sterkt forankret i Bibelen, både i Det gamle og Det nye testamente, og ulik typer sang anbefales i Guds ord uten at det konkretiserer noen spesiell sangstil.

« … og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren» (Ef 5,19).

Sang og musikk er en gudegave til menneskeheten. Sangen har løftet mennesker i takknemlighet for Jesu seier, løftet folk gjennom kriser og vanskelige tider, og sangen har gjennom historien forenet mennesker i kampen for frihet og forsoning. I vekkelsestider har sangen ofte vært en fellesnevner som har forent folket i en strøm av fornyelse og velsignelse.

Gamle og nye sanger

«Gamle og nye sanger» er et vanskelig begrep, fordi «de gode, gamle sangene» var en gang nye og ofte kontroversielle. Da Pinsebevegelsens grunnlegger, T.B. Barratt, skrev tekster til moderne «cowboy-melodier», var det et «ramaskrik» hos mange. Likevel ble mange av disse sangene et genuint kjennetegn på den nye vekkelsen.

Da Åge Samuelsen begynte med elgitar, og musikkstilen lignet dansemusikk, var det mange som rynket på nesten, men det fenget og bidro til å samle folk. I dag opplever mange, ikke minst i eldre generasjon, nettopp denne sangstilen som «åndelig».

Historisk finnes det knapt et instrument som ikke «djevelen har bodd i»; fiolin, trekkspill, elgitar, trommer osv. Selvsagt vil det være ulike meninger og opplevelser om sang og sangstil, men vi må kanskje innrømme at dette handler mer om smak og følelser, og om «det sjeliske», enn om det åndelige. Gud ser som sagt til hjertet, og det som kommer fra hjertet, gleder Gud.

Mitt poeng er ikke at vi skal forkaste «det gamle» og omfavne «alt nytt». Noen gamle sanger passer kanskje best i «glemmeboken», men mange sanger overlever generasjoner ved sitt sterke innhold og sine vakre og levende melodier. Både i den mer tradisjonelle sangstilen og i det vi kan kalle nytt og moderne, er tekstene svært viktig. Noen sanger, både i gammelt og nytt, er etter min mening for subjektive og ikke helt teologisk holdbare.

Nye vekkelser og ny sang

Jeg ble en kristen i 1968, i Jesus-vekkelsens tid. Det var mange helt nye kor og sanger som tente i mitt hjerte. Så kom «gospelrevolusjonen», og ny, moderne kristen musikk på 70-tallet. Det var omstridt. Bass og trommer på plattformen var ikke stuerent.

Vi startet ungdomskor hjemme i Hokksund, og ungdom ble frelst og fylt med Den Hellige Ånd.
 Likevel var det motstand fra en del eldre troende som ville ha alt som i «gamle dager». Men mange, også eldre, takket Gud! Vi sto i en ungdomsvekkelse båret fram av Guds Ånd, og med nye sanger og ny sangstil som et av kjennetegnene og som en viktig årsak til å samle ungdom.

Jeg går framover i tid til 80-tallet. Vi fikk oppleve en tid av fornyelse og vekkelse i vår pinsemenighet i Stavanger. Mange kom til tro og flere titalls ble døpt år etter år. Først og fremst var dette et resultat av frimodig forkynnelse av evangeliet, og svar på bønn. Men det kom også nye sanger og ny sangstil; lovsang!

Bli med i det Gud gjør

Jeg kan tidfeste den helgen «den nye lovsangen» ble «født» i forsamlingen. Det handlet ikke lenger om å synge noen kor som en ny trend, men om en ny lovsang fra våre hjerter.

Vi hadde besøk av en pastor fra Polen. Jeg var bare vel 30 år, han var da i 60-årsalderen. De hadde opplevd vekkelse og vekst i sin kirke, og jeg ba om et råd. Han svarte: Du må åpne opp for den nye lovsangen. Slik ble det. Fornyelsen og veksten ble båret fram på lovsangens bølge, og de fleste av de eldre som hadde vært med i «forrige bølge», gledet seg over «den nye bølgen», selv om stilen var ny.

Gud har ingen sangstil

Tilbake til 70-tallet og ungdomstiden hjemme i Hokksund. Jeg glemmer aldri en søndag formiddag. Ungdomskoret Nytt Liv sang og priste Gud med våre nye sanger med elgitarer, bass og trommer.

En eldre mann sto opp og ba omtrent slik: «Kjære Gud, jeg forstår meg ikke på denne nye sangen og musikken!» Jeg kvakk til og håpet nesten at gulvet skulle åpne seg slik at jeg kunne forsvinne. Jeg tenkte at nå kommer vi til å få vite «hvor skapet skal stå!» Men så roper han ut med kraftig røst: «Men jeg merker at det er din Hellige Ånd som driver dem», og han priste Gud.

De gylne åtti- og nittiårene

Jeg ble så glad og lettet. I ettertid har jeg tenkt at han må være en av de mest «åndelige menneskene» jeg har møtt. Han klarte å skille hva som er «åndelig» og hva Gud bruker fra sin egen personlige smak og stil.

La oss ta med oss alt det gode fra unge år og tidligere vekkelser, men ikke sitte fast i det. La oss bruke gamle og nye sanger som lever og skaper atmosfære av liv og vekkelse og løfter opp Jesu navn.

For å si det veldig enkelt; Jeg tror ikke Gud har noen sangstil, han ser etter hjerter som vil love og prise ham og synge til hans ære»!