Gud i stillheten

Mens verden går sin skjeve gang, ligger jeg på ryggen på en liten fjelltopp på ei øy. Jeg bare er hos Gud. Berget under meg er helt alminnelig norsk gråstein. Men det føles som om jeg hviler på selve Klippen. La det buldre og beve i samfunnet, i kirka, på jobben og på hjemmefronten. Gud vakler ikke, uansett. Han er fast fjell under meg.

Jeg er på september-retreat på leirstedet Havglimt. Det blåser ofte her ute. Men litt vind er vel bra? Blåsten på fjelltoppen er frisk og god. Jeg tar imot Den hellige ånds pust i vinden, og kjenner at jeg lever. Hadde vinden blitt sterkere, kunne den blåst meg dit den ville. Føles det trygt at Gud er så mektig? Spennende? Skummelt? Store spørsmål kan komme når man ligger slik uten mobil og med god tid. Mens høstsola varmer meg i fjeset, lar jeg alle tankene mine bli bønner til ham som er mitt livs sol: Jesus Kristus.

Tre ganger om dagen samles vi til tidebønn. Møtesalen er med enkle midler blitt forvandlet til kapell. Vi sitter vendt mot vinduene og havet. Vi er stille når vi kommer og stille når vi går. Vi er sammen på en annen måte enn hjemme i hverdagen. Ingen small talk, ingen oppdateringer på hva som skjedde i helga, ingen høflige bli kjent-spørsmål. Likevel er fellesskapet viktig. Tilstedeværelsen av de andre hjelper meg til å falle til ro i stillheten og vende oppmerksomheten mot Gud.