Frispark
Gud i stillheten
Mens verden går sin skjeve gang, ligger jeg på ryggen på en liten fjelltopp på ei øy. Jeg bare er hos Gud. Berget under meg er helt alminnelig norsk gråstein. Men det føles som om jeg hviler på selve Klippen. La det buldre og beve i samfunnet, i kirka, på jobben og på hjemmefronten. Gud vakler ikke, uansett. Han er fast fjell under meg.
Jeg er på september-retreat på leirstedet Havglimt. Det blåser ofte her ute. Men litt vind er vel bra? Blåsten på fjelltoppen er frisk og god. Jeg tar imot Den hellige ånds pust i vinden, og kjenner at jeg lever. Hadde vinden blitt sterkere, kunne den blåst meg dit den ville. Føles det trygt at Gud er så mektig? Spennende? Skummelt? Store spørsmål kan komme når man ligger slik uten mobil og med god tid. Mens høstsola varmer meg i fjeset, lar jeg alle tankene mine bli bønner til ham som er mitt livs sol: Jesus Kristus.
Annonse
Tre ganger om dagen samles vi til tidebønn. Møtesalen er med enkle midler blitt forvandlet til kapell. Vi sitter vendt mot vinduene og havet. Vi er stille når vi kommer og stille når vi går. Vi er sammen på en annen måte enn hjemme i hverdagen. Ingen small talk, ingen oppdateringer på hva som skjedde i helga, ingen høflige bli kjent-spørsmål. Likevel er fellesskapet viktig. Tilstedeværelsen av de andre hjelper meg til å falle til ro i stillheten og vende oppmerksomheten mot Gud.
«Ha ingen uro, ingen bekymring. Alt du behøver, har du i Herren», synger vi. Teresa av Avilas tekst er fra en annen tid. El-gitaren og bassgitaren er definitivt fra vår tid. Vi kobler oss på den gamle, slitesterke kristne arven, og er samtidig her og nå. Tidebønnene inneholder ingen preken, men Bibelen får rikelig rom. Vi ber salmer fra Salmenes bok. Bibeltekster leses langsomt. Så er vi stille. I stillheten er det som om Guds ord vokser, som natron i en kopp surmelk. Det blir levende og sterkt. Det skaper hva det nevner. Det taler inn i våre liv.
I stillheten er det som om Guds ord vokser, som natron i en kopp surmelk.
Fra morgenbønn og middagsbønn går vi rett til stille måltid. Rolig musikk strømmer ut av en høyttaler mens vi forsyner oss og spiser. Måltider er viktig på retreat. Bordene er vakkert pyntet med rognebærkvister. Maten er omsorgsfullt dandert og full av gode smaker. Slikt gjør seg ikke selv! Gjengen på kjøkkenet får mange takknemlige blikk, og det er som om Gud sier: Smak og kjenn at jeg er god. Hver kveld deler vi nattverdens brød og vin og fornyer vår enhet med Jesus og hverandre.
Formiddagene er satt av til Lectio Divina, «guddommelig lesning». Jeg leser den lille Jesus-fortellingen langsomt og mange ganger, inntar den i små porsjoner. Så tygger jeg den godt: Jeg går inn i fortellingen, er selv på stedet, hører lydene, lukter luktene, føler det karakterene føler. Jeg legger merke til ting jeg ikke har sett før. Så begynner jeg å kjenne smaken av fortellingen: Den berører meg, den har med mitt liv å gjøre. Meditasjonen glir over i bønn. Til sist er det bare fordøyingen igjen. Jeg setter mobilen på nedtelling, glemmer tid og sted, og legger meg ordløst i Guds fang som et lite barn.
Vi er ikke stille hele tiden. De som vil, hopper i havet om morgenen og sitter rundt bålet om kvelden. Erfarne retreat-folk og veiledere har korte innlegg. Vi har delerunder, medvandringssamtaler og mulighet for enesamtaler. Vi får glimt inn i hverandres troshistorier. Jeg kan speile meg i det de andre har erfart. Jeg lærer. Jeg takker Gud for at han ikke bare er min, men mange andres Gud.
I dag vil jeg slå et slag for stillheten. Noen kjenner at de har for mye stillhet: De savner stemmen til en kjær livsledsager som er gått bort, eller lyden av ungene som er flyttet ut, eller de synes overgangen til pensjonisttiden ble stor. Men generelt i samfunnet har vi for lite stillhet. Vi utsetter oss for lyd og stimuli fra morgen til kveld. Oppmerksomheten vår dras i mange retninger. Men «mellom alle verdens røster – bare én er den som trøster». Med jevne mellomrom trenger vi å gå inn i stillheten for å møte Han som er der hele tiden.
