Gud, Israel og folkeslagene

Gud taler om folkeslagene når det gjelder Israels gjenopprettelse. Han henvender seg også tydelig og helt konkret til oss om det som har med Israel å gjøre:

«Og likesom jeg våket over dem for å rykke opp og rive ned, å bryte ned, ødelegge og skade, så vil jeg nå våke over dem for å bygge og plante, lyder ordet fra Herren» (Jer 31,28).

«For så sier Herren: Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over folket, vil jeg også la dem oppleve alt det gode jeg har lovt dem» (Jer 32,42).

«Folkeslag, hør Herrens ord! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk. For Herren har fridd Jakob ut og løst ham ut av overmannens vold» (Jer 31,10–11).

«Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da det ikke lenger skal sies: 'Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt,' men: 'Så sant Herren lever, han som førte israelittene hjem fra landet i nord og fra alle de landene han hadde drevet dem bort til!' Jeg vil føre dem tilbake til deres jord, den som jeg gav deres fedre. … Herre, min styrke og mitt vern, min tilflukt i trengselens tid! Til deg skal folkeslag komme fra jordens ender og si: 'Våre fedre arvet bare løgn, gagnløse guder som ikke kan hjelpe. Kan mennesker lage seg guder? De er jo ikke guder.' Se, derfor lar jeg dem kjenne, ja, denne gang skal de få kjenne min makt og min velde, og de skal sanne at mitt navn er Herren (Jer 21,14–21).

«Når dere i de dager blir tallrike og fruktbare i landet, lyder ordet fra Herren, skal de ikke lenger tale om Herrens paktkiste og ikke komme den i hu. De skal verken tenke på den eller savne den, og det skal aldri lages noen ny kiste. På den tid skal de kalle Jerusalem for Herrens trone. Der skal alle folkeslag komme sammen – til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt onde og harde hjerte» (Jer 3,16–17).

«Vær ikke redd, for jeg er med deg! Jeg vil hente din ætt fra øst og samle dere fra vest. Til land i nord vil jeg si: 'Gi dem fra deg!' og til land i sør: 'Hold dem ikke tilbake!' Hent mine sønner langt bortefra, mine døtre fra jordens ende (Jes 43,6).

«Jeg løfter min hånd til tegn for folkeslagene og reiser mitt merke for folkene. Så kommer de med dine sønner på armen og bærer dine døtre på skuldrene» (Jes 49,14).

«Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden» (Jes 62,5–6).

«For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land» (Joel 3,6–7).

Hvordan kan vi ha en kristen tro på Gud og Guds ord uten å forholde oss til dette? Det er ikke en perifer sak. Det er en hovedsak.

Hadde ikke Gud vært trofast mot løftene i de evige paktene han inngikk med Abraham og David og løftene han ga ved profetene, da hadde ikke nasjonen Israel blitt bevart, og Messias, Israels konge og Verdens frelser ikke kommet – vi hadde ikke hatt noe evangelium!

Men Gud er trofast mot sitt ord og sine løfter. Israels moderne historie roper det ut høyt til alle folkeslag på jorden.

«Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle» (Matt 24,37–39).

«Han sa også til folket: Når dere ser at det blir skyer i vest, sier dere straks: Nå kommer regn, og slik blir det. Og når dere merker at det blåser fra sør, sier dere: Nå blir det varmt, og det blir slik. Hyklere! Det dere ser på jorden og himmelen, vet dere å tyde; hvorfor kan dere ikke da tyde denne tid? Og hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?» (Luk 12,54–57).