Gud pensjonerer ingen
Bekymringer for – kanskje også skuffelser over – etterslekten fyller manges tanker hver eneste dag. Fristelser dukker opp. Noen fristes til maktsyke og blander seg inn i etterslektens privatliv.
«De gamle har det trist!» Slik skrev jeg i en andakt engang på 80-tallet.
Ja, for noen gamle var og er dette sant. Men forskning viser at mange eldre mennesker opplever stor livsglede, meningsfulle utfordringer, reiselyst, aktivitetstrang og arbeidsglede. De preges av godt humør.
Annonse
Det er store forskjeller. Noen er i 60–70-årene, andre i 80–90-årene. Noen har helseproblemer og må begrense sin radius. Andre opplever seg «ung igjen som ørnen».
Men selvsagt: Tiden går, og de fleste vil omsider kjenne seg igjen i Forkynneren 12: Syn, hørsel, tannhelse, kondisjon og reaksjonsevne svekkes.
Blodtrykket stiger og vanntrykket minker. En dag sier legen (eller et av barna): «Nå bør du ikke kjøre bil lenger.» Trist er det også med alle begravelsene i slekt og vennekrets. Jo, bildet kan tegnes dystert.
På reiser som forkynner har jeg likevel registrert noe – både på små og store steder: At de eldre ofte utgjør grunnstammen på møtene. Mange av dem kjenner på en indre lojalitet til sin egen forsamling og misjonsbevegelse.
De kommer av vane og trang for å høre Guds ord. De ordner med bevertning, de gir penger, noen har også lært seg å vippse! De åpner og leder møter. Noen av dem er predikanter eller har vært misjonærer.
Nå finner de sin plass lokalt. Noen engasjerer seg i barnearbeid. Så lenge helsen holder, er de bærebjelker. De er viktige aktører på julemesser og misjonsbasarer.
I nyere tid har gjenbruksbutikkene blitt arena for misjon og nabokontakt. Noen eldre organiserer arbeidet, mange andre stiller seg til disposisjon som medarbeidere.
Disse butikkene bidrar med millioner til det arbeidet som yngre misjonærer utretter på misjonsfeltene. De er eksempler på at Gud oppfyller deres bønner: «Gud, forlat meg ikke selv når jeg blir gammel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slekten som kommer» (Salme 71:18). Om ikke alle er «talere», taler deres liv og engasjement om ham de lever for.
Annonse
I teksten like etter juleevangeliet møter vi to gamle, Simeon og Anna. Begge hadde ventet på «Israels trøst». Det hadde preget deres alderdom. Og nå brøt jubelen fram. Jesusgleden deres boblet over. Lukas bare måtte fortelle om det (Luk 2:25–38)! For all ettertid er disse to gamles vitnesbyrd vevd inn i Bibelens julefortelling.
Mange steder utgjør de eldre en uvurderlig kontinuitet fra tidligere tiders vekkelser. De er også bærere av erfaringer som har gitt dem ro og visdom i møte med livets skyggesider. De er ressurser som mentorer for unge kristne.
Bibelen er full av oppmuntringer til de yngre om å vise de gamle respekt, hedre dem, vær takknemlige overfor dem. Det fjerde budet gjaldt forresten primært de yngre generasjoners holdning overfor mødre og fedre. «Du skal hedre din mor og din far …!»
Men utfordringene de eldre opplever, er mange. Helseproblemer er ikke de eneste. Bekymringer for – kanskje også skuffelser over – etterslekten fyller manges tanker hver eneste dag. Fristelser dukker opp.
Noen fristes til maktsyke og blander seg inn i etterslektens privatliv. Eller de bruker sin posisjon i forsamlingen slik at arbeidet forsteines i tidligere tiders former. At de kjemper for bibelsk lære, for misjonssyn og vekkelse er meget viktig. Her betyr mange eldre svært mye.
Men dette kan og skal forenes med en fleksibilitet og «hellig kreativitet» i en ny tid. Der det finnes yngre krefter med pågangsmot, må disse få armslag for å utvikle arbeidet videre – i et samspill med eventuelle bærekraftige tradisjoner.
Noen fristes til mismot: Alt var bedre før, nå går det hele sin skjeve gang. I stedet for å bli med på en dialog med mulighetene, surner de. Da Serubabels tempel sto ferdig, gråt mange gamle.
Salomos tempel hadde vært så mye bedre (Esra 3:12–13). Ofte er denne gråten forståelig. Det kan påvises av statistikker og jubileumsbøker. Men Gud kaller oss til å vende nesen framover. Vi skal tjene Guds råd i vår levetid, slik David gjorde (Apg13:36). Og vår levetid er jo ennå ikke slutt. Gud pensjonerer ingen.
Annonse
Barn og barnebarn er mange eldres store samtaleemne. De vil gjerne få bety noe for dem, støtte dem, styrke deres åndelige forankring, gi dem del i verdier de selv har hatt glede av. Storfamilier er ingen ensartet gruppe, her er variasjoner. Den geografiske avstanden mellom generasjonene er ulik. Avstand kan det også være på andre måter.
Mellom besteforeldre og barnebarn kan det virkelig være kulturkollisjon. En bestemor kan bli sittende i sofaen mens barnebarn sitter med sine pad-er. Likevel: Nærvær og åpne linjer er uvurderlig.
En sms, en samtale i mobilen, fortellinger fra egne barneår, en hyttetur, en bursdagspresang – slikt bygger gode relasjoner begge veier. Besteforeldre kan «bry seg» og vise at de gjør det – selv om tempo og ambisjonsnivå må dempes.
Mange eldre kristne er bønnemennesker. De tilber og takker Gud. De løfter enkeltpersoner, familie, lokalmiljø, kristen virksomhet og emner fra misjonsfeltene inn på «saklisten» i himmelen. Bønnen foregår oftest i det skjulte, men Gud lønner i det åpenbare (Matt 6:6) – noen ganger etter at levetiden har tatt slutt. Løfterikt!
Kjære eldre venn: Gud har en plan med ditt liv. La dine tanker og ditt sinn være vendt mot ham som engang vil ta imot deg i de evige boliger. Ta del i gamle Simeons glede og visjon og la den skinne igjennom for slekt, venner, pleiepersonale og andre du kommer i kontakt med:
«Mine hender har båret den Sønn du har gitt til oss fattige, små. Mine øyne har sett den frelse du fritt lar oss syndere få. La din tjener nå fare herfra i din fred til Abrahams fang. Man la Ordet om barnet nå hele vår jord og lovprises med sang.» (Jf. Luk 2:28–32)
