Gud selv skal tørke bort hver tåre

Under Olavsfestdagene 2022 i Trondheim kunne alle som kom inn i Nidarosdomen, få se en enorm, opplyst jordklode på hele sju meter i diameter. Denne kloden hang tilsynelatende i løse lufta midt inne i kirka, og den snurret sakte rundt.

Det gjorde et sterkt inntrykk på mange å se «Gaia», som dette kunstverket var kalt – en detaljert gjenskaping av jordkloden, basert på satellittbilder, og opplyst innenfra – kontinuerlig roterende. Kunstneren, Luke Jerram, har uttalt: «Jeg håper at alle som ser Gaia, vil oppleve jorda som noe uendelig vakkert og dyrebart.»

Planeten sett utenfra

Det var først på 1960-tallet at menneskene, gjennom romfart, ble i stand til å se vår egen planet utenfra, som en blå, levende kule, svevende i det mørke verdensrommet.

Den norske kosmonauten Nima Shahinian omtaler jorda som en liten perle som svever ute i et vakuum av «ingenting», og som trolig det vakreste stedet i universet. Uten landegrenser, uten geopolitiske hensyn, uten skiller mellom hudfarger, raser eller folk. Det å se jorda utenfra slik, beskrives som en så enormt sterk følelse, at det kan endre livene til de som får oppleve det. Hvorfor?

Kanskje er det fordi man der og da erkjenner noe som man egentlig på en måte «vet», men som man ikke helt har forstått: Jorda vi lever og beveger oss omkring på, er ufattelig vakker, og den henger – ikke i løse lufta – for luft finnes ikke der ute – i et mørkt tomrom.

De store talls ufattelige mysterium

Dette mørke tomrommet er så svært, at om sola, mot alle naturlover, plutselig skulle ha sloknet, ville vi ikke ha merket det på jorda før etter cirka åtte minutter. Skulle vi besøkt nærmeste solsystem til vårt eget, som har fått navnet Proxima Centauri, måtte vi foretatt en reise som var 100 millioner ganger så lang reise som til månen. Da snakker vi bare om det nærmeste av de utallige solsystemer i vår stjernetåke, Melkeveien.

Verdensrommet inneholder som kjent utrolig mange stjernetåker igjen, med kjempeavstand mellom hver av dem, så universet som vi er en del av, fortoner seg som «de store talls ufattelige mysterium».

Det vakre

Om jorda er vakker utenfra, er den jo ikke mindre fantastisk på nært hold. Tenk på fargespillet i soloppganger og solnedganger, og en symfoni av dyre- og planteliv, av lyder, dufter og smaker.

For ikke å snakke om skjønnheten i hvert enkelt menneske, i barnelatter og øyne som stråler av glede, i humor, kjærlighet og opplevelse av tilhørighet, omsorg, omtanke, gode handlinger og gode ord.

Menneskelivet rommer kunstnerisk utfoldelse av mange slag. Jeg tenker på nydelig musikk i mangfoldige sjangre, og skjønn sang og livsglad dans, og jeg ser for meg de vakreste kunstverk, samt utsmykninger og dekorasjoner.

Det som formørker tilværelsen

Men kontrastene er, som vi vet, store, selv om det ikke vises fra verdensrommet. Vi vet så vel hvordan vår jordklode også er preget av krig og ødeleggelse, nød og lidelse. Trusselen om forurensing og klimakrise formørker tilværelsen for mange over hele kloden, og sykdom, epidemier, sorg, samt opplevelse av depresjon og ensomhet innvirker på livet til oss alle.

Et parallelt univers

En som gikk omkring på jorda for to tusen år siden, sa: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær.» Universets dimensjoner ante man nok noe av også på den tiden, men der kom det altså en person – Jesus Kristus, Guds Sønn – og sa at det fantes et parallelt univers; en parallell himmel, og at det var der Skaperen hadde sin trone.

Jesus underviste og sa: «Guds rike er ikke slik at en kan si: Se, her eller der er det! For Guds rike er inni dere!»

På en måte kan det virke rart at Skaperen og opprettholderen av det gåtefulle og ufattelige verdensrommet skulle bry seg om hver enkelt av oss mennesker her på jorda. Men Jesus sa til en som het Nikodemus, i det mest kjente bibelord av alle: «Så høyt har Gud elsket verden, at ga sin Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

Så høyt har Gud elsket verden. Det personlige aspektet i dette understrekes av Jesu presisering: «Ikke vær redd! Til og med hvert hår på hodene deres er tellet», ikke fordi at antallet skulle være interessant, men for å klargjøre at den som har hele universet i sin hånd, kjenner absolutt alt ved hver enkelt av oss veldig godt, fra ytterst til innerst.

Vårt ansvar

Så lenge vi bor på denne fantastiske jordkloden, skal vi hver dag – uten å miste motet – kjempe kampen mot ondskap og urettferdighet og ødeleggelseskrefter av alle slag, og forvalte vårt ansvar overfor hverandre og overfor kloden etter beste evne og skjønn.

Politiker får kritikk for å hevde at jorden er 6000 år gammel

Samtidig vet vi at Jesus Kristus har vunnet det aller viktigste slaget. Det skjedde på et henrettelsessted kalt Golgata, utenfor Jerusalem. Der bar han all verdens synd på sin kropp og gjorde soning for det som hver enkelt av oss har gjort oss skyldige i.

Da Jesus ble spikret opp på et kors av romerne, som okkuperte landet der han ble født, fikk han en ydmyk forespørsel. Forespørselen kom fra en forbryter, som var spikret opp på korset ved siden av. «Herre!» sa han til Jesus. «Husk på meg når du kommer i ditt rike.» Og Jesus ga forbryteren dette vidunderlige svaret: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Foreldre kan noen ganger komme til å svikte sine barn, det vet vi, dessverre. Men vår himmelske Far, som kjenner deg og meg, vil holde sitt ord, slik det står aller sist i Bibelen: I det parallelle univers, i det himmelske riket, skal Gud selv tørke bort hver tåre fra våre øyne.