Meninger
Gudbilledlighet nå
Publisert
Sist oppdatert
Det er viktigere enn noen gang å insistere på ethvert menneskets unike verdighet. Som kristen tror jeg også på at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Dette jødisk-kristne prinsippet lå i sin tid til grunn for verdenserklæringen om menneskerettighetene som verden og FN samlet seg om like etter Den andre verdenskrigs grusomheter:
«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og samme menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» (Artikkel en.)
Annonse
I krig og konflikt virker det som om dette raskt går i glemmeboken. Og det gamle kjærlighetsbudet, og Jesu utfordrende spissing av dette: Elsk deres fiender! – støves enda mer ned.
Jo, vi må noen ganger være tydelige:
Hamas sin terror 7. oktober ble tydelig fordømt fra ledere i Den norske kirke. Vi har brukt tilsvarende sterke ord mot drapene Israel begår mot sivile på Gaza nå. Vi insisterer på at gislene må frigis, at humanitær hjelp må komme fram, og at folkeretten overholdes. Det trengs sårt en våpenhvile nå og varige rettferdige fredsløsninger.
For et palestinsk og et israelsk liv er nøyaktig like mye verdt. Om ungdommen er en kristen fra den lille minoriteten på Gaza, en muslim fra Vestbredden eller en ung jøde fra Israel, er hun nøyaktig like mye verdt, med samme menneskeverd og samme menneskerettigheter.
Den norske kirke støtter Israels rett til å eksistere basert på FNs delingsplan fra 1948. Og vi er tydelige på at ekstreme posisjoner på den ene eller andre siden må avvises. Så er det mange nyanser, i rommet imellom. Men religion må aldri misbrukes til overgrep mot den annen.
Biskop Munib Younan fra Jerusalem, uttrykte før jul: «Jeg ber dere ikke å være pro-Palestina eller pro-Israel. Jeg ber deg i stedet om å være for sannhet, for liv, for rettferd, for frihet, for fred og for forsoning.»
Det er et godt råd, på vei til å drømme om en fredfull framtid. Og pusse støvet av både artikkel en i menneskerettighetserklæringen og ikke minst, kjærlighetsbudet.
Israelere trenger – også på sine fjernsynsskjermer – å se noen av de minste små som nå lider fryktelig i Gaza. Palestinere trenger å se traumene og frykten mange i Israel har etter 7. oktober. I Norge trenger vi å se begge deler, og at vi har naboer, som har mistet sine både i Israel og Gaza, og kjenner både på sinne og motløshet. De trenger venner nå.
Annonse
Vi trenger å drømme om hvordan det både kan og skal bli.
I Palestinabutikken Handala i Bergen rekkes det ut en hånd til byens jøder.
På NRK ser vi en rørende fortelling om en jødisk og en muslimsk jente som er bestevenner, mens krigen raser få mil unna.
Parents Circle er en israelsk-palestinsk organisasjon som samler både israelske og palestinske familiemedlemmer i krig og konflikt, og kommer sammen i både i fortvilelse og for å se framover. Jeg har møtt disse flere ganger, og det gjør inntrykk.
Eksemplene er få akkurat nå. Men drømmene lever. Vi må handle overfor hverandre på grunnlag av vår felles menneskelighet. Det største budet må pusses støv av. Vi må begynne nå.
