Guddommelig hensikt, menneskelige feil

Kristen misjon inspirerer mange, men vekker også sterke reaksjoner. Jeg er en av dem som har opplevd de gode sidene ved misjonen, samtidig som jeg har sett og hørt om dens skadelige arv.

Kunsten å skille

Kunsten er å skille mellom disse ulike faktorene og mellom misjonens guddommelige hensikt og menneskelige feil. Var misjon et kulturelt overgrep? Er misjon gått ut på dato? Skal vi fortsette å tenke og våge å misjonere? Hvis ja, hva slags misjon og hvordan?

La meg begynne med et forbehold. Jeg er en evangelisk kristen, født og døpt i en etiopisk ortodoks familie, men oppdratt som lutheraner i Mekane Yesus-kirken i Etiopia.

Min trosvandring er formet av en mer pinsekarismatisk lutherdom i Sør-Etiopia. Gjennom finsk luthersk misjonsarbeid kom min familie og jeg i kontakt med den evangeliske kristendommen, som forvandlet både livet og troen vår, både materielt og åndelig.

Materielt sett overlevde jeg barnedødelighet takket være en misjonsklinikk i et tuberkuloserammet område i Etiopia. Åndelig sett fikk vårt folk høre om frelse, redning og verdighet i Jesus Kristus gjennom luthersk og baptistisk misjon.

Evangeliet forvandlet våre liv og samfunn.

Gjennom misjonen kom utdanningsmuligheter til folkegrupper i Sør- og Vest-Etiopia. Utdanningen førte til kunnskap, kompetanse, rettigheter, deltakelse og verdighet. Skole, helse, bibeloversettelse, vann, fred og ledertrening er blant de mange gode minnene jeg forbinder med misjonen fra min oppvekst.

Gjennom misjonen fikk jeg også min teologiske utdannelse. Alt dette positive kunne fristet meg til å unngå kritiske spørsmål og skjule problematiske sider ved misjonsarven.

Makt- og kulturovergrep

Nylig deltok jeg i en spennende rundebordssamtale om misjon og koloniarven i Berlin, arrangert av Kirkenes Verdensråd. Temaet var de-kolonialisering av misjon, noe jeg har vært interessert i flere år. Dette er et stort tema med implikasjoner for hvordan kristen tro forstås og framstilles.

Vi lever i en tid hvor kristendommen de-kolonialiseres og globaliseres. Evangeliet og Jesus er ikke et vestlig eller europeisk påfunn, men en verdensomfattende tro fra starten av.

Den euroatlantiske kristendommen og dens verdensvide misjon, har til tider vært brukt i makt- og kulturovergrep. Møtet i Berlin handlet om å finne ord og formuleringer for å vitne og skrive sant om denne arven.

Sterke beskyldninger ble rettet mot misjon og misjonærenes roller i maktovergrep, spionasje og tilrettelegging for kolonialisering. Vi må våge å adressere disse vonde sidene for å rydde opp i uretten og lære hvordan misjon ikke skal alliere seg med maktstrukturer som frarøver verdighet, ressurser og ødelegger samfunn.

Ærlig

Det trengs en ærlig gransking av misjonsarven, ikke en enkel og populistisk framstilling av misjonsarbeid som rasisme, kultursjåvinisme og imperialisme.

Jeg deltok tidligere i høst på den fjerde misjonskongressen i regi av Lausanne-bevegelsen i Seoul, Sør-Korea. Sammen med 45 andre norske misjons- og kirkeledere, og over 5000 delegater fra 203 land, opplevde jeg noe stort og uforglemmelig.

Under overskriften «La oss sammen som kirke forkynne og synliggjøre Jesus Kristus» samlet representanter fra hele verden seg for å tilbe Gud og høre om verdens evangelisering. Jeg deltok også på det regionale møtet for Europa i Budapest i 2023, og under pandemien på Lausanne Europas digitale konferanse, hvor jeg innledet et seminar om de-kolonialisering av misjon.

Det elementære

Ja, vi må snakke om misjon, varmt og godt, om og om igjen. Kanskje vi må begynne med de elementære tingene: Hva mener vi når vi snakker om misjon? Handler det om en statlig og siviliseringsmisjon? En kulturmisjon for å få verden til å følge vårt spor?

Eller handler det om en misjon etter Jesus Kristi oppdrag: å vitne og lære om den gode nyheten at veien til Gud er gjenopprettet, tilgangen til nåde og syndstilgivelse i Jesus Kristi offerdød og oppstandelse, og et nytt liv i Den Hellige Ånd?

Drømme stort

Selv sekulære nordmenn og folkeslagene i dette landet og verden over trenger å høre denne gode nyheten, også i vår tid.

Vi må også snakke om hvordan best vi kan påta oss dette fellesoppdraget sammen, særlig med tanke på å unngå feilene fra tidligere generasjoner, men samtidig våge å drømme stort og nå hele verden