Guds godhet i loven og i evangeliet

Forkynnelsen, bibelsyn og læren om lov og evangelium – tre temaer som stadig trengs å debatteres og nyanseres. Min masteravhandling på Fjellhaug (våren 2022) drøfter disse tre temaene fra et luthersk ståsted (Oswald Bayer). Her er mitt bidrag i debattene om forkynnelse, bibelsyn og lov og evangelium, basert på denne forskningen.

Først forkynnelsen. Hva er viktig å tenke på når vi skal forkynne i kristne sammenhenger? At vi gjør oss forstått, at vi går varsomt frem, og at vi er nøye med formuleringene? Eller å være åpen og ærlig om det Bibelen sier, fortelle det som står, og så får Ånden åpenbare det for tilhørerne? Ja takk, begge deler.

Forkynnere kan lignes ved hvetekorn som blir knust mellom to kvernsteiner. Den ene kvernsteinen er Bibelen, den andre er samtiden/konteksten. Hvis en av de blir forsømt så kan det tyde på frykt eller latskap, eller at man vil ha lettvinte løsninger. Bare hvis både Bibelen og konteksten får stor vekt i forkynnelsen så kan det som sies bli til mat for de som hører på. Ordet i Skriften må bli til noe nytt hver gang det forkynnes, uten at det gjennomgår noen fundamentale endringer.

For at forkynnelsen skal virke med autoritet så må den bære preg av tiltale, ikke bare omtale. Det gjelder forkynnelse av både lov og evangelium. Hvis forkynnelsen forblir en omtale så vil nok mange nikke enige, men hvem blir truffet i hjertet? Har mennesket fått et møte med Gud? Dersom loven skal ramme samvittigheten, og ikke minst evangeliet bli «for deg», så må forkynneren gå inn «mellom kvernsteinene», i bønn til Gud om veiledning og kraft. Det som konkret skjedde i historien, slik Bibelen forteller det, både kan og skal kommuniseres med ord, slik at det kan skape nytt liv i dem som hører.

Så bibelsyn. Et viktig poeng er at kristnes forhold til Bibelen ikke er det samme som muslimers forhold til Koranen. Bibelen kom ikke fiks ferdig fra Gud, men er skrevet av mennesker fylt av Guds Ånd, for å formidle og forkynne et budskap fra Gud til de som skulle lese og høre. Dette gjorde de bibelske forfatterne på språk og med metoder som var typiske og forståelige for deres samtid. Dette er årsaken til at skapelsesfortellingen ser ut som den gjør, og til at Bibelen mange steder kan fremstå som overdreven (ved bruk av hyperboler) og inkonsekvent (bl.a. for å få frem ulike perspektiver).

Det viktige var å fremme et radikalt og konsekvent budskap. For det første: Fordi Gud er god så har han konkrete krav og forventninger på menneskeheten (loven). For det andre: Fordi Gud er god så har han gitt oss sine urokkelige løfter om tilgivelse og forsoning, til tross for våre brudd mot hans vilje (evangeliet). Hensikten bak Bibelens tekster er å formidle Guds godhet i loven, noe som medfører anklage, og Guds godhet i evangeliet, noe som medfører frigjøring.

At Bibelen har autoritet (a priori) kan ikke stadfestes gjennom positivistiske metoder. Bibelen som autoritativt skrift kommer av at den formidler evangeliet. Bibelen åpenbarer en Gud som gir seg selv for menneskeheten i Jesus Kristus. Både Jesu død og oppstandelse som hendelser, og hva Bibelens tekster sier om Jesu død og oppstandelse, er avgjørende. Uten Bibelen hadde vi ikke visst at Jesu gjerning setter oss fri fra synden og døden.

Vi kaller Bibelen for «Guds Ord» fordi det, og bare det, åpenbarer evangeliet. Materialprinsippet er overordnet formalprinsippet. Vi skal ikke studere, tro på, og forkynne Bibelen basert på et eller annet ufeilbarlighetsprinsipp, men ved å erfare ordene som står skrevet skapes en tro på Bibelen som autoritativ, både for den enkelte kristne og for kirken som helhet. Når man hører Ordet, og hjertet klynger seg til Ordet i tro, så vil Ordets sannhet fylle hjertet og Ordet bevises og verifiseres som sannhet for den som hører.

Selv om Bibelens autoritet til en viss grad kan anerkjennes uten Guds Ånd, så endres bibelsynet radikalt når et menneske ser seg løst fra sin synd i og med Jesu død og oppstandelse. Hva annet kan man gjøre enn å bli glad i Guds ord, når den åpenbarer en Gud som har gitt seg selv for oss på en så ubetinget måte? Med andre ord, Bibelen blir a priori autoritativt når et menneske hører og tar imot evangeliet. Bibelen er dermed et «historisk a priori». Dens autoritet består i at den virker tro.

Det er ikke først og fremst en analyserende gransking av Skriften som gjør at vi forstår budskapet riktig, men ved at vi bruker tekstene i våre liv.

Kirken har ingen rett til å ta avstand fra de bibelske tekstenes vitnesbyrd, og lage egne forståelser av meningen med f.eks. inkarnasjonen og korsfestelsen. En kirke som gjør dette vil åpne for en myriade av tolkninger, noe som forringer ikke bare tekstene, men hendelsene i seg selv. Det er avgjørende for kirken og teologien som akademisk disiplin, å behandle de bibelske tekstene som autoritative. Skriften som helhet er hovedkilden for Kirkens lære og forkynnelse, fordi den bringer rettferdiggjørelse til enhver som hører og tror.

Så lov og evangelium til slutt. I vår tidsalder mellom syndefall og endetid åpenbarer Gud seg for oss i lov og evangelium. «Gud i seg selv» er utenfor menneskets forståelseshorisont og kan derfor ikke være teologiens objekt. Det er Guds åpenbaring vi kan forske på, nemlig lov og evangelium. Loven er gitt til oss for å leve gode liv, til gavn for oss selv og for andre, og for å holde synden i sjakk (lovens 1. bruk). Men fordi vi er syndere så vil loven også alltid være en dommer (lovens 2. bruk). Selv om vi gjerne skulle ønske å komme til en tilstand hvor synden var helt borte, hvor loven aldri opplevdes dømmende, så forteller både erfaringen og Skriften noe annet. Politiske systemer, vitenskapelig forskning og terapeutiske metoder er alle nyttige for oss, for å leve godt etter lovens 1. bruk. Men når vi vil bruke dem for å bygge moderne babelstårn, så er det ikke bare et opprør mot Gud, men også destruktivt for våre liv. Dette er egenrettferdighetens bedrag.

Fordi loven aldri kan sette oss virkelig fri, men på sitt beste bare «dømme oss til frihet» (Sartre), så har vi et desperat behov for evangeliet. Evangeliet er et helt annet ord, radikalt annerledes enn loven. Distinksjonen mellom lov og evangelium er skarp og nødvendig. En alminnelig åpenbaring av evangeliet eksisterer ikke. I livet mellom syndefall og endetid ville vi aldri ha hatt tilgang til Guds løftesord, i Kristus og i Skriften, dersom Gud selv ikke kom til oss med det. Loven kommer ikke overraskende på oss, mens evangeliet kommer til oss uventet og ufortjent, som noe som oppleves umulig. Gud møter oss i ordet og sakramentene, hvor den treenige Gud i Jesus Kristus taler, lover og uttømmer seg selv. Vår identitet blir plassert utenfor oss selv gjennom «det salige bytte», og vår synd byttes ut med Guds rettferdighet. Dette er det eneste teologien trenger av sannhetskriterium, i møte med både fortidig og nåtidig filosofi og vitenskap. Det er nemlig den eneste virkelighetsforståelsen som har et «ex-centrisk» aspekt, hvor mennesket finner seg selv helt og holdent i en annen.

Ja takk til evangelisk påsketeologi

Hvordan kan evangeliets autoritet legitimeres? Ikke ved å granske fakta, eller ved at vi «prøver det ut», men bare ved å møte det selv. Evangeliet er et løfte, og et løfte er avhengig av en relasjon mellom en som taler og en som lytter. Når ordet om Kristus kommer, skaper det en helt ny relasjon mellom den som taler (Gud) og den som hører (mennesket).

Hva da med loven? Hvorfor er Bibelens autoritet nødvendig for å få riktige teologiske distinksjoner i etiske spørsmål? En hovedsak for loven i Bibelen er å avsløre synden i mennesket (lovens 2. bruk). Hvis ikke loven i Skriften gir oss en erkjennelse av synd så vil behovet for evangeliet forsvinne. Hvis man ignorerer Bibelen med tanke på loven, så risikerer man altså også å miste evangeliet.

For en sann erkjennelse av det Jesus har gjort i evangeliet trenger vi en sann syndserkjennelse, basert på det talte ordet. Om vi blir selektive i møte med lovens ord i Bibelen, kan vi bedra oss selv til å tro at vi faktisk kan holde loven. Vi reduserer loven til noe vi mestrer (egenrettferdighet). En slik reduksjonen av loven fører også til en reduksjon av mennesket og dens plass i virkeligheten og dens relasjon til Gud. Guds Ord og Kristi gjerning mister sin relevans og betydning i våre øyne, og vi avviser evangeliet implisitt.

Også vekkinga etter Rosenius var viktig i Noreg

Evangeliet frigjør, ikke bare den enkeltes samvittighet og gudsrelasjon. Evangeliet frigjør også med tanke på forkynnelsen og Bibelen. Alle kristne kan forkynne på sin måte og sitt språk, fordi vi forkynner ikke annet enn «det vi har sett og hørt». Når det gjelder bibelsynet så frigjør evangeliet oss fra modernistiske og positivistiske metoder i et «forsvar» for Bibelens bokstavelige troverdighet og ufeilbarlighet. Her kan nevnes logisk argumentasjon og ung-jordkreasjonisme. Slik gransking er nyttig og kan være interessant i seg selv, som mye annen gransking, men må ikke gjøre krav på vår samvittighet eller påvirke vår frelsesvisshet.

Vi gjør Bibelen troverdig og den avdekkes som Guds Ord ved at vi forkynner lov og evangelium «etter skriftene».