Guds kjærlighet frigjør sørgende og undertrykte

Preken ved Borg-biskop Atle Sommerfeldts avskjedsgudstjeneste i Fredrikstad domkirke 1. søndag i advent 28.11. 2021.

Tekster: Jes 12,1-6; Åp 3,19-22; Luk 4,16-22a

Det var september 2015. Avisene var fulle av politikere som uttrykte frykt grensende til panikk, fordi noen tusen mennesker på flukt fra krig og nød hadde funnet veien til Norge.

500 barn og unge ble innkvartert på Mysebu på Mysen. Fortellingene deres var dramatiske, de kom fra land jeg kjente godt fra min tid i Kirkens Nødhjelp: Afghanistan, Eritrea, Irak, Syria.

Det siste jeg gjorde som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp var å reise til Asmara, hovedstaden i Eritrea og avvikle tilstedeværelsen vår i Eritrea. Regimets jernhånd gjorde det umulig å følge opp de mange programmene vi hadde på landsbygda.

Arrestasjoner av de som mente annerledes enn regimets ledelse var vanlig. Ungdommer av begge kjønn risikerte årevis i militærtjeneste.

Jeg forsto godt hvorfor en gruppe tenåringer nettopp fra Eritrea hadde flyktet til Norge og Mysebu etter å ha tatt seg gjennom Sudan, Sahara, Middelhavet og Europa.

De ba om å få synge for biskopen. Litt nølende inviterte jeg dem til å synge for oss, det var jo et tett program.

Inn kommer omtrent 10 jenter og gutter, stiller seg opp og synger to flerstemte og svært vakre hymner fra den koptiske liturgien, takkesalmer til Gud for at de var kommer trygt frem til Norge, og for at Gud hadde trøstet dem på den farefulle og sorgtunge vandringen.

De visste hvordan det er å være fanget i andres vold, de visste godt hva det betyr å være undertrykt av makten og de hadde ofte blitt blinde av mangelen på håp for fremtiden. På Mysebu var de kommet til et frihetens sted.

Nå kunne de takke Gud på sitt eget språk i et fremmed land og bli forstått av kristne søsken i dette rare landet. De hadde rett og slett fått oppleve at Guds kjærlighetsvisjon for menneskene var blitt virkelig i deres liv, på Mysen i Indre Østfold.

Den gamle visjonen formidlet av profeten Jesaja om at fanger skal få frihet, blinde få synet igjen og undertrykte bli fri skjedde for dem i deres liv. I advent litt senere det året sang ungdommene koptiske julehymner i Mysen kirke så også våre øyne, blindet av fordommer mot flyktninger, ble åpnet og vi fikk se den oppstandenes kraft og glimt av kjærlighetens Gud i Mysen kirke.

Advent er begynnelsen på kirkeåret eller kirkens årshjul som det heter på alminnelig språk. Kirkens årshjul starter hvert år med å gi rom for det mennesker sliter med.

Den tiden settes det ord på lengsel etter at Gud skal komme til oss med kjærlighet og gi lys i mørket, trøst i sorgen, frihet fra fortvilelse og håp når fremtidspessimismen overmanner oss.

Advent er tiden da alle oss som til tider snubler omkring i svarteste natten og føler oss ensomme, tomme og forlatte får tent håpet om at Guds kjærlighet virker, det finnes nåde og Gud har ikke forlatt oss.

Jesus benyttet seg av den rause kulturen i synagogen da han kom til hjembyen Nasaret. Han hadde begynt sitt oppdrag med å vandre i Galilea etter å ha blitt utrustet av slektningen Johannes ved dåpen i ørkenen nede i Jordanelven.

I synagogen var det slik at enhver som mente seg å ha noe fornuftig å si, kunne lese fra skriftrullen og legge sin tolkning ut til diskusjon. Selv snekkersønnen Jesus uten dokumentert opplæring ble gitt ordet.

Jesus benyttet anledningen i hjembyen til å presentere programmet han er kommet til verden for å formidle og leve. Han tolket det kjente utsagnet fra Jesajaboken på oppsiktsvekkende vis ved å anvende det på seg selv, Jesus, snekkersønnen! Han er bærer av Guds kjærlighetsvisjon for menneskene.

For å være helt tydelig stopper Jesus lesningen før Jesaja omtaler en hevnens dag fra Gud. Jesus er ikke sendt til verden for å formidle Guds hevn over en svikefull og sliten menneskehet.

Jesus er sendt til menneskene for å fortelle dem at nådens år finnes nå i hans ord og hans gjerninger. Han vil utruste mennesker til å arbeide frem nådeårets virkelighet i folks hverdagsliv.

Nådens år, eller jubelåret, var ikke en hendelse utenfor samfunnslivet, men skulle ifølge Moseloven markeres hvert femtiende år. Da skulle slaver settes fri og eiendommer fordeles på nytt slik at ingen skulle bli overlatt til permanent utenforskap og fattigdom eller fortsette å leve i overdreven luksus på andres bekostning.

For Jesus er det ikke tilstrekkelig å ha nådeår hvert femtiende år. Nådeårets kvaliteter skal kjempes frem hele tiden. Guds kjærlighet i verden ligger ikke der fremme, men må oppdages og leves hver dag, hele året.

Gjennom hele menneskenes historie har nådens år skjedd. Guds virkelighet, himmelens virkelighet, har brutt inn i historien og menneskenes liv.

Ventetiden er tiden vi trenger for å lære å bli seende slik at vi legger merke til hvordan Guds kjærlighetsvisjon hele tiden finnes midt iblant oss. Med Jesu ord: «Himmelriket er nær», nådens år er tilstede, det gode budskap for fattige lever og virker, det er lys i mørke.

Mange kirker i verden kaller programerklæringen Jesus ga i Nasaret for Jesu misjonsbefaling. Den setter dagsorden for kirkens tilstedeværelse i verden og blant menneskene. Kirken er Kristi kropp, hans hender og føtter i vår samtid.

Vi er gitt oppdraget å fortsette Jesu helbredende handlinger for mennesker som strever i utenforskap, fortvilelse og håpløshet. Vi skal hjelpe hverandre til å se urettferdighet, ubarmhjertighet og lidelse.

Med tålmodighet skal vi minne styresmakter på at deres fremste oppgave er å sørge for at ingen blir overlatt til seg eller blir fasthold i undertrykkelse og nød. Vi skal si fra når de svikter denne oppgaven.

Det er å gi mennesker mer himmel på jord, å være bønnesvaret til de eritreiske ungdommene og alle andre i ulike former for nød og fortvilelse når de ber bønnen Jesus lærte oss alle å be:

«La viljen din skje på jorden slik som i himmelen». Slik fortsetter kirken å virkeliggjøre Jesu programtale og gjør den til sin.

Midt i denne byen og i alle lokalsamfunn i Norge finnes stedet der vi øser vann av frelsens kilde over barn og alle som vil forbinde seg med Guds visjon. I dette rommet holder Jesus det festmåltidet for oss som Johannes beskriver i visjonen vi hørte lest fra Åpenbaringsboken.

Jesus kommer, banker på og kirken åpner døren for ham slik at vi alle kan få del i måltidet han holder, alle oss som gleder oss over at nådens år skjer, her og nå, hver gang, helt til tiden kommer til en slutt.

Da er ventetiden over og vi skal få se Guds kjærlighet som overgår all forstand. Når vi trer ut av tiden, når vår time er kommet og vårt årshjul er stoppet, da skal vi feire frihetens endelige seier hjemme i kjærlighetens favn hos Gud der alle fanger har frihet, all undertrykkelse er overvunnet og kjærlighetens berusende lovsang og glede fyller oss helt og udelt. Derfor kan vi istemme den gamle lovprisingen:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen