Meninger
Guds menighet er fortsatt jordens største under
I over ti år har kirker i Libanon gjort en formidabel innsats overfor flyktninger fra nabolandene Syria og Irak. Menigheter har organisert nødhjelp, undervisning for barn og ungdom og noen steder selv bygget opp flyktningleirer.
Traumatiserte barn og voksne har blitt møtt av mennesker med mot og vilje til å lytte og vise omsorg. Sett i lys av den nære historien, er det er virkelig imponerende.
For mange i Libanon har Syria vært et tungt symbol på undertrykkelse, som også har infiltrert libanesisk politikk og dagligliv. Dessverre har ikke Libanons skjebne blitt enklere den seneste tiden.
Landet lider under ekstrem inflasjon, handlingslammede politiske ledere og ekstreme ødeleggelser etter eksplosjonen i Beirut for snart halvannet år siden. I tillegg til pandemi og massiv hjerneflukt.
Midt i dette kaoset har det også skjedd en stor og uforutsett kirkevekst. Mange flyktninger har funnet en ny tro og nye fellesskap hos de menneskene som har hjulpet dem gjennom ekstreme livskriser. Andre har ikke konvertert, men har sluttet å anse kristne som en trussel eller et fremmedelement i samfunnet.
Scott Gustafson, som forsker på ekstremisme ved Vrije Universitet i Amsterdam, har også avdekket et annet interessant fenomen. Gjennom hans utallige intervjuer med kirkeledere i Libanon og Jordan kommer det fram at menigheter også har tatt imot en stor andel mennesker med radikaliserte og ekstremistiske holdninger. De har lyktes bedre enn de fleste andre med å «avradikalisere» disse.
Mange flyktninger har funnet en ny tro og nye fellesskap hos de menneskene som har hjulpet dem gjennom ekstreme livskriser.
Etter år med forskning på hvordan mennesker blir religiøst radikalisert, har forskere definert tre faktorer som ofte er til stede: Man er gjerne svært opprørt over urett i samfunnet, og opplever at få gjør noe med det. Man blir presentert for ideologi der voldsbruk er løsningen. I tillegg blir man innlemmet i et sosialt nettverk som gir mening og tilhørighet.
Det Scott Gustafson etter hvert så, var at kirker og menigheter på en unik måte var i stand til å møte de samme utfordringene. Ved å gi menigheter mulighet til å påvirke samfunnet rundt seg gjennom å kjempe for rettferdighet og lindre nød, kan man møte menneskers behov for handling overfor urett.
Ved å forkynne om Jesus som var villig til å ofre seg selv, blir det tydelig at voldsforherligende ideologi er et vrengebilde. Og der menigheter får til å være inkluderende fellesskap som lever ut tilgivelse, der kan også tidligere ekstremister finne sin plass.
Midt i havet av uro, frykt og usikkerhet er Guds menighet fortsatt jordens største under.