Guds nåde og rettferdighet avgjør hvem som går fortapt

Flere har kommentert vår kronikk i Dagen 3. februar 2021 «Hvem kan bli frelst og hvordan?».

Kritikken har handlet om at de tror at vi hevder at det finnes tre veier til frelse.

I vårt forsøk på å svare på spørsmålet om hva som skjer etter døden, med mennesker som ikke har hørt det kristne evangeliet, fremhevet vi at Jesus Kristus er eneste vei til frelse - men at Gud gjennom Jesus Menneskesønnen på dommens dag dømmer rettferdig etter tre ulike grader av moralsk opplysning forankret i Guds hellige lov og tilgjengeliggjort i GT, NT og skapelsen som forkynner om Guds lov og herlighet (Salme 19, Rom. 2:11-16, Rom. 10:14-17).

Med utgangspunkt i Rom. 2:14-17, hevdet vi at kristne skal dømmes etter evangeliet, jøder etter Moseloven, og hedningene etter sin samvittighet. Gud ønsker å frelse alle mennesker og la dem komme til sannhets erkjennelse (1. Tim.2:4).

Gud gjør ikke forskjell på folk, og Bibelen lover oss én rettferdig dom for alle (Apg.10:34; Rom. 2:11-13; Matt. 16:27; 2Kor. 5:10; 1 Pet. 1:17 og Åp. 22:12.)

En del kristne mener at bare de mennesker som har en personlig tro på Jesus, kan bli frelst, mens de andre går fortapt.

De som dermed synes å være i fare for å bli dømt til fortapelse er en sammensatt gruppe av både de som har fått budskapet forkynt og forstått det, men likevel sagt nei til Jesu frelse, de som har takket nei til en forkvaklet utgave av evangeliet, de som aldri har hørt om Jesus Kristus eller de som ikke er i stand til å ta til seg forkynnelse og respondere, som eksempelvis mentalt syke, aborterte barn og barn som døde før de ble døpt.

Den største delen av menneskeheten har aldri hørt om Jesus Kristus, både de som levde før Jesus, de som på Jesu tid befant seg i andre områder enn der evangeliet ble forkynt, og i ettertid og samtid er en stor del av verdens befolkning definert som unådde folkeslag.

På dommens dag skal menneskeheten samles foran Vår Herre Jesus Kristus, og han skal ransake hjertene om de har gjort det som er godt eller ondt i Guds øyne, og så dømme dem etter sine gjerninger til livets to utganger, enten en frifinnelse og evighet sammen med Gud, eller en straffedom og evighet i fravær av Gud. ( Matt. 25:31-46; jf. Mat.5:8: Bare de rene av hjertet kan skue Gud)

Bibelen er klar på at det finnes bare én frelser og én dommer; Jesus Messias som har all makt i himmel og på jord. Han er Guds offerlam som forsoner alle menneskers synder.

Han ble prøvd i alt i likhet med menneskene, men uten å synde (Heb. 4:15). Ingen kjenner menneskehjertene så godt som ham, og vet hva mennesket er i stand til av både godt og ondt.

Jesu dom vil preges av hans vesen som er kjærlighet, sannhet og rettferdighet. (Joh. 1:12, 14:16; Apg. 4:12; Rom. 2:16; Filip. 2:8-11;) Nåde er Guds kjærlige velvilje der vi ikke strekker til (Joh.1:8-9).

Dommen skal begynne i Guds hus, og blir strengere for kristne fordi de har hatt tilgjengelig den høyeste moralske innsikt fra evangeliet, og enda strengere for lærerne av Guds ord (Jak.3:1). Mat. 16:27; 2 Kor. 5:10; Kol. 3:24; Jak. 3:1; 1 Pet. 4:17. NT oppfordrer kristne til å ha samme sinnelag som Jesus, og la seg prege av Åndens frukt ( Filip. 2:5).

Mange skal bli overrasket i den store evighetsfordelingen. Mat.7:21: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

Paulus fikk også innsyn i den dype hemmelighet som er skjult i Guds frelsesplan; løftene om at en gang skal Israel bli frelst (Rom. 9-11). Han stadfester Guds lovs betydning og validitet, men forkaster tanken om at et menneske kan frelse seg selv bare ved å oppfylle loven, og dermed ikke trenger Jesu nåde, Han som oppfyller Moseloven.

Jesus har sammenfattet Moseloven i det doble kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av all din kraft av hele ditt hjerte og all din sjel og din neste som deg selv, dette hviler hele loven på.» Jødene skal dømmes ved Moseloven, dvs. de moralske forskriftene i femte mosebok for det jødiske livet.

Samvittigheten er den høyeste etiske instans for dem som ikke kjenner Moseloven eller evangeliet. Samvittigheten er en indre domstol som anklager og forsvarer våre egne gjerninger, og reagerer umiddelbart til tanke og handling. Den er Guds moralske lov og lys lagt ned i ethvert menneske; et indre kompass koblet til Guds moral.

Det er nødvendig å kjenne til hvordan NT anvender begrepet samvittighet for å forstå hvordan Paulus bruker dette ordet i Rom.2:14.NT tilskriver samvittigheten en etisk og moralsk funksjon for å avgjøre om vi gjør det rette eller gale.

Den har også en religiøs funksjon som er å opplyse oss om vi lever rett i forhold til Guds hellighet, renhet og nåde. ( 2. Kor.1:12)

Samvittigheten har også rang som den høyeste moralske autoritet i møte med myndigheter som ikke anvender sin makt til å bekjempe det onde og fremme det gode, slik Gud har innsatt dem for. Samvittigheten er koblet til Gud, og vi skal lyde Gud mer enn mennesket. (Jf. Apg. 5:29, Rom. 13,4-6, 1 Kor. 8:7, 12;10:25,27f.; 1 Tim. 1:51, 1. Pet. 3:16; Apg. 24:16)

Også Menneskerettighetene erkjenner i art 1 at mennesket besitter samvittighet, og i art 18 forsvares samvittighetsfrihet. For enkeltindividet innebærer dette et moralsk ansvar, fordi samvittigheten har en overordnet funksjon i forhold til all menneskelig autoritet.

Disse to artiklene uttrykker samme etiske prinsipp som i Rom.13:5.

Vi konkluderer at det ikke er bibelsk belegg for å hevde at mennesker som ikke har hørt evangeliet går til evig fortapelse.

Det er Guds nåde og rettferdighet som til slutt avgjør hvem som dømmes til en evighet sammen med Gud eller i fravær av Gud.

Er det ønskelig å kvitte seg med det gamle familiemønsteret?

Bør kirken nedtone det kristne budskapet?