Guds ord og kvinnelige prester og pastorer

Det er imidlertid sikkert at det blir ikke ro om denne saken så lenge det finnes bibeltro kristne som holder fast på Skriftens inspirerte og ufeilbarlige ord. For ikke noe sted i Bibelen hører vi om at hyrde/forstander -, eldste eller lærefunksjonen i forsamlingen, er tillatt å inneha for kvinner.

Gud har utrustet oss kristne med forskjellige nådegaver. Alle troende, menn og kvinner, hører til det alminnelige prestedømme. Det er en stand hvor den enkelte i samsvar med de nådegaver Herren har utrustet den enkelte med, skal tjene i den kristne forsamling med vitnesbyrd, bønn, offer og tjenestegjerninger.

Selv om alle Guds barn er likeverdige for Gud, taler Skriften om at hyrde/forstander-, eldste- og forstanderfunksjonen er forbeholdt den troende mann som Herren har utrustet og kalt til denne oppgave eller tjeneste. Det er begrunnet ut fra skapelse, syndefall, forløsning og et Herrens bud (1 Tim 2,11 ff; Ef 5,22 ff; 1 Kor 14,34 ff).

Noen hevder at dette er tidsbetinget siden vi lever under helt andre forhold i dag enn på den tid apostlene levde. Men en sak som er begrunnet i skapelse, syndefall, forløsning og et Herrens bud kan aldri bli tidsbetinget. Den er gyldig så lenge denne tidshusholdning varer.

Andre sier at dette er et syn som bare Paulus hadde, men ikke Jesus. Men vi skal legge merke til at Paulus er en kalt Herrens apostel som taler med fullmakt fra Jesus Kristus. Han er lært og tilskyndet til å forkynne av Guds Hellige Ånd (1 Kor 2,13; se også 1 Tess 2,13). Derfor er det å si ja til kvinnelige prester, å bryte med Guds ord. Det vil si det er å gå imot Guds egen forordning for mann og kvinne i den troende forsamling.

I dag går alle biskopene, de fleste prestene/ teologene og storparten av lekfolket inn for kvinnelige prester. Ja, mange av de kristne organisasjonene sier også ja til denne ordningen.

Med tanke på dagens biskoper er det interessant og lærerikt å se hva noen tidligere biskoper har uttalt seg om kvinnelige prester.

Ingrid Bjerkås var den første kvinnelige prest i Dnk. Hun ble ordinert av Hamar-biskopen i Vang kirke den 19. mars 1961. Denne ordinasjonen utløste sterke protester fra kirkelig hold og da særlig fra Det teologiske menighetsfakultetet.

Før ordinasjonen sendte seks av Dnks ni biskoper ut en erklæring i anledning Regjeringen hadde gitt ordinasjonsløyve til en kvinnelig teolog. Denne erklæring lyder slik:

«De fleste av undertegnede biskoper har allerede før hatt anledning til å gi offentlig uttrykk for sitt standpunkt mot kvinnelige prestetjeneste. Når det nå er gitt ordinasjonsløyve for en kvinnelig teolog og ordinasjon kan ventes, mener vi at vi skylder både prestene og menighetene og hele offentligheten å gi samlet beskjed om vårt syn og om den holdning vi finner å måtte innta i saken:

Motiveringen og utformingen av vårt standpunkt kan i enkeltheter være noe forskjellig, men i hovedsaken står vi sammen om følgende:

1. Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med det nye testamentes grunnholdning og med direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og lærerembetet og begrunner det prinsipielt med å henvise til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på.

2. Denne holdningen har vært den selvsagt rådende i hele den kristne kirke. Kvinnelig prestetjeneste er gjennomgående reist ut fra andre interesser enn de kirkelige, og de kirkelige instanser og den kirkelige opinion i vårt land har i overveiende grad vært imot. Derfor holder vi det for urett mot kirken både å tvinge igjennom en slik prinsipiell ordning og å medvirke til at den blir satt i verk.

3. Fordi vi i denne sak kjenner oss slik bundet av Guds ord og lojalitetsforpliktet overfor vår kirke, blir det oss umulig å ordinere kvinner, å meddele dem kollats eller på annen vis yte positiv medvirkning til deres tjeneste som prester. Måten som de enkelte praktiske situasjoner skal tas på, må det forbeholdes den enkelte biskop, i tilbørlig samråd med kollegene, å avgjøre etter beste skjønn og overbevisning.

4. Likesom biskopene i denne situasjon må heve sin rett til å handle i samsvar med sin samvittighet, bundet av Guds ord – også når dette fører til konflikt med statlige og statskirkelige ytre bestemmelser – slik må de hevde retten for alle prester og menighetslemmer i tilsvarende situasjon til å følge sitt syn og sin samvittighet i full frihet og uten å bebreides for det.

5. Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke. Å sette igjennom en kirkelig nyordning som i den grad skaper vansker både i samvittigheter og i det praktiske menighetsliv, er i sannhet en alvorlig sak som enhver medvirkende må betenke sitt ansvar ved. Alle får vi huske ansvaret for at den uunngåelige kampen blir ført på en rett og verdig måte. Og samtidig må bestrebelsene for utbyggingen av en rett kvinnelig tjeneste i våre menigheter fortsette med økt kraft.»



Johannes Smemo, 
biskop i Oslo
 Hans E. Wisløff, 
biskop i Sør-Hålogaland
 Bjarne Skard, 
biskop i Tunsberg
 Fridtjof Birkeli, 
biskop i Stavanger
 Ragnvald Indrebø, 
biskop i Bjørgvin 
Kåre Støylen, 
biskop i Agder.

(Denne uttalelsen har vært offentliggjort blant annet i bladet «Trygg Havn» DISM 17.mars 1961 og «Under Vandringen» nr 7 –8, juli/August 2010).

Denne erklæring viser oss hva som har vært tidligere biskopers holdning til dette spørsmålet. For dem var det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamente. Dette begrunnet de prinsipielt med å henvise til Guds skaperordning og Herrens eget bud. Disse biskoper kjente seg bundet av Guds ord som de i deres tjeneste hadde forpliktet seg på.

Når dagens biskoper går inn for kvinnelige prester, må vel det bety at de ikke kjenner seg bundet av Guds ord i dette spørsmålet og driver med eisegese (nåtidstanker legges inn i teksten i samsvar med tidsånden diktatoriske makt) og ikke eksegese.

De seks tidligere biskopene har fått rett i sine antakelser når de uttalte: «Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke». Det har både prester og lekfolk merket, de som er samvittighets bundet av Guds ord og derfor sier nei til ordningen med kvinnelige prester.

Godt å vite at fremdeles er det noen som holder fast ved Guds ord i dette spørsmålet.