Guds ord om barn og fostring
Vi skal ikke gi barna våre frykt, men veiledning i kjærlighet.
Jeg ønsker å sette fokus på hva Guds ord sier. I mange år har jeg søkt etter svar. Lest bøker om temaet. Ikke alle bøker, noen. De bøkene som jeg har hatt best utbytte av er «Er du glad i meg?» og «Er du fortsatt glad i meg?» av dr. Cambell.
Disse bøkene setter fokus på noe essensielt. Øyekontakt. Det forteller om andre ting også, men har ett sterkt fokus på øyekontakt.
Det første et spedbarn bevist søker etter, er øyekontakt. Vi mennesker søker øyekontakt hele livet. Mange blir forelsket bare de ser inn i rett øyne.
I barneårene er det viktig at vi ser våre barn i øynene. De har ikke blitt sett om ikke vi har øyekontakt med dem. Gi et barn en beskjed med ryggen til, i mange tilfeller hører ikke barnet på deg.
Ros et barn med ryggen til og de har ikke forstått din ros. De har kanskje hørt ordene, men de har ikke fått rosen. Du så dem ikke.
Mange barn kan fortelle at de ble ikke sett. Hvorfor? Du var jo der. Du så dem ikke igjennom øynene. Da oppfattes ikke budskapet som troverdig.
Hvordan er det Gud ser oss? Han ser oss gjennom vår sjels øyne og våre åndelige øyne. Han vil at vi skal rette våre åndelige øyne mot ham. Han kommer oss i møte her. Et bilde av Gud er ofte et øye i en trekant. Gud møter oss der vi er med alt hva vi er. Gud kommer til oss. Gjennom atmosfære, bilde, tanker og ord. Øynene blir kalt sjelens speil. Gjennom sjelen til vår ånd kommer Gud til oss. Han ser oss. Nå har jeg sagt noe om øyekontakt, og hvor viktig den er. Også ut i fra ett bibelsk synspunkt.
Gud er kjærlighet! Han kommer til oss med kjærlighet. Han vil at vi skal vandre i kjærlighet. Når vi har slik en kjærlig Gud, skylder vi å gi våre barn den kjærligheten.
Gud slår ikke hånden av oss om vi trår litt feil, nei, han visker stille i vårt øre: Kom barnet mitt, gå her i stedet. Kong David gikk feil en gang. Han begjærte en annen manns kone, tok henne til kone og drepte mannen. Dette fikk konsekvenser for kong David, men han bekjente sin synd. Kong David var fortsatt konge, og ble ikke avsatt. Gud tilgav kong David.
Slik tenker jeg vi skal møte våre barn. Gjør de noe galt, skal vi veilede dem inn på rett spor i kjærlighet. Vise dem hva som er rett. Fokusere på det som er rett. Lære dem at de må be om tilgivelse. Da er alt glemt, så går vi videre. Vi er våre barns veiledere. Vi som foreldre er satt i Guds sted til å fostre våre barn i kjærlighet. All forskning sier at vold mot barn skader. Vi vet at frykt ikke gir en god følelse, frykt skaper ikke noe godt. Vi skal ikke gi barna våre frykt, men veiledning i kjærlighet.
Det er klart, har mitt barn vært på butikken og stjålet, må det få konsekvenser. Da må barnet gjøre opp for seg. Levere tilbake det som er stjålet, eller betale tilbake ved eventuelt å jobbe dugnad. Det er klart barnet må konfronteres med det gale. Møte sjefen i butikken, be om tilgivelse og gjøre opp for seg, uansett alder. De skal ikke slippe unna. Har de sagt stygge ting til andre, er beste medisin først å snakke om det hjemme, gjerne be sammen. Så ta kontakt med vedkommende og be om unnskyldning.
De må rydde opp etter seg, med din kjærlige veiledning. Du elsker jo barnet ditt enda høyere etter en slik opplevelse. Barnet har lært en viktig lekse.
Gud lærer oss ydmykhet i sitt ord. Han lærer oss i Fadervår: Forlat min skyld slik som vi og tilgir andres skyldner. Her står det om tilgivelse. Vi skal også be om tilgivelse når vi går for langt. Slik lærer vi våre barn at de også skal be om tilgivelse for ting de gjør galt. Det er like viktig at du kan vise ditt barn at du også av og til trenger å få tilgivelse.
Vi er ikke perfekte voksne, og vi kan også trå feil overfor våre barn. Det er da viktig at vi kan be de om tilgivelse. Barn er fantastiske, her de kommer deg så herlig i møte. Så er det glemt.