Gudstjeneste og synkretisme

«Synkretisme» betyr religionsblanding. Dette er hovedsynden som Israel falt i gjennom store deler av den gammeltestamentlige periode. Når folket dyrket Ba’al og Astarte, dyrket en disse gudene samtidig med at de også dyrket Herren.

Det første bud – «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» – handler om at Herren skal være den eneste Gud. Forholdet mellom Herren og hans folk avbildes av forholdet mellom mann og hustru i ekteskapet: Å gi seg hen til andre guddommer, var åndelig horeri (se for eksempel Hoseas’ bok).

Synkretismen ser vi i GT også komme til uttrykk på en mer fordekt måte: Israel dyrket Herren på måter som hentet impulser fra kanaanittenes gudstjenester. En hentet inn elementer fra hedensk gudstjeneste og anvendte dette i dyrkelsen av Israels gud. Men gudstjenestens form og formspråk var – og er – ikke likegyldig.

At ikke all gudstjeneste er Gud velbehagelig, fremholdes allerede på Bibelens første blad – i fortellingen om Kain og Abel (1Mos 4). Derfor sier Skriften:

«Vokt din fot når du går til Guds hus! Kom dit for å høre! Det er bedre enn når dårene bærer fram offer, for de vet ikke at de gjør ondt» (Fork 4,17)

Det viktigste eksempelet på denne slags synkretisme finner vi i 2Mos 32, fortellingen om gullkalven. Denne teksten handler ikke om det å gjøre gull til gud, slik den ofte utlegges.

Når Aron har reist gullkalven i Israels midte, sier han: «Dette er din Gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt!» (2Mos 32,4) Det er med andre ord ikke tale om å forlate Herren til fordel for en ny/annen gud.

I stedet reiser Israel et gudsbilde i analogi med det en finner blant Israels nabofolk (gullkalven er antagelig oppført etter egyptisk forbilde). Gud symboliseres og tilbes i oksens bilde.

Avgudsdyrkelsen blant Israels naboer knyttet guddommens nærvær til bildet som synlig representasjon. Det handler om å gjøre guddommens nærvær synlig, gripbart og forståelig, og avbildningen symboliserer guddommens egenskaper. Dermed ble det å tilbe bildet ensbetydende med å tilbe guden.

Den samme synd blir senere Nordrikets nasjonalsynd gjennom kong Jeroboam (1Kong 12,26ff).

Nettopp denne anskueliggjøringen av Gud forbys uttrykkelig i det første budet, et bud som utlegges i 5.Mos 4: «... dere kom nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i lys lue like til himmelen (...) Herren talte til dere midt ut av ilden. Dere hørte lyden av ordene, men noen skikkelse så dere ikke, dere hørte bare en røst (...). Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har deres liv kjært. Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb midt ut av ilden. Derfor må dere ikke handle så ille at dere lager noe utskåret bilde» (5Mos 4,11f. 15f)

De «hørte en røst», men «så ingen skikkelse». Herren åpenbarte seg for folket gjennom ord, ikke syn.

For intet menneske kan se Gud og leve (2Mos 33,20). Forskjellen på Israel og nabofolkene skulle bestå i at mens hedningene hadde hellige bilder, hadde Israel hellige ord.

Herren skulle dyrkes i, med og ved Ordet, ikke gjennom avbildninger. Dette gjorde Israels gudstjeneste vesensforskjellig fra kanaanittisk gudsdyrkelse. Det som definerte Israel som Guds folk var det hellige ordet, og med det, Den hellige skrift.

Det andre elementet som var hentet fra hedenskapets gudstjenestelige praksis, og som beskrives i 2Mos 32, er folkets «tilbedelse»/«lovsang»: «... de ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke (...) Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses:

Det lyder krigsrop i leiren. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører (...) Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs ...» (2Mos 32,6. 17f. 25)

Det er her tale om en folkefest. Den beskrives blant annet ved hjelp av ordene «de stod opp for å leke», «folket støyet og skrek», og «folket var ustyrlig». Disse tre trekkene viser i en sum hvordan gudstjenesten i form kopierer gudsdyrkelsen blant Israels nabofolk.

Gudstjenesten er støyende og ekstatisk (ordet «ustyrlig» betegner tøylesløshet, selvkontrollen er sjaltet ut, hemningsløshet, lovløshet). Den har seksuelle over- og undertoner (ordet «lekte» sikter blant annet til seksuell løssluppenhet).

Når Nordriket gir seg hen i samme slags gudsdyrkelse inspirert av hedenskapet, sier Herren om denne: «Jeg hater og forakter de høytider dere feirer, og festene dere holder byr meg imot (...) La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill» (Am 5,21. 23).

Det støyende, ekstatiske og orgiastiske kjennetegnet kanaanittisk gudsdyrkelse, og har gjennom det åndelige forfall i Nordriket trengt inn i Herrens hus.

Gudstjenestefeiringen var blitt synkretistisk: En blandet elementer fra Israels rette gudstjeneste med elementer fra hedenskapet.

Beskrivelsen i GT viser at den kanaanittiske gudsdyrkelsen var besnærende, og Guds folk ga regelmessig etter for fristelsen. Folkets ord til profeten Samuel kom til å bli retningsgivende i Israels religiøse forfallstider:

«Vi vil være som alle de andre folk!» (1Sam 8,20). Og når Guds dom rammer Nordriket i år 721 f.Kr., er dette ikke bare begrunnet med avgudsdyrkelse og mange slags grove synder, men også med at de «vandret etter skikkene hos de hedningefolk som Herren hadde drevet bort for Israels barn ...» (2Kong 17,8).

Det er to forhold som knesettes i Skriften som grunnleggende for Israels identitet som Guds folk til forskjell fra alle andre folk: 1) Israels kall er å være det hellige folket (3Mos 19,2), og 2) Israels hellighet konstitueres igjennom Guds ord: Det er med andre ord Guds måte å åpenbare seg på som definerer identitet og gudsdyrkelse.

Dette samles i en sum når Israel ankommer Sinai: «Dersom dere nå hørende hører min røst og bevarer min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2Mos 19,5f, bokstavelig oversatt).

Uttrykket «å hørende høre» er den sterkeste måten grunnteksten har for å understreke alvoret ved forholdet til Guds ord.

Hellig betyr utskilt. Israels identitet defineres av deres gudsforhold. Og fordi Israels Hellige ikke er som de mange avguder i nabofolkene, blir Israels kall nødvendigvis å være et annerledes folk:

«Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig. Og jeg har skilt dere ut fra folkene, for at dere skal høre meg til» (3Mos 20,26)

Disse to grunnforhold blir også konstituerende for Israels gudstjeneste. Gudstjenesten er en manifestasjon av Israels gudsforhold. Når folket samles i Herrens tempel, er de samlet for Herrens ansikt, og alt bærer stempelet HELLIG. Om nærværet i helligdommen lyder det: «Høyhet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prakt i hans helligdom» (Sal 96,6).

Salme 100 er en inngangsliturgi til gudstjenesten, og her sies det til folket som trer inn i helligdommen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før» (Sal 100,3)

Kong David, «Israels liflige sanger» (2Sam 23,1f), organiserte gudstjenesten, tempelsangen og -musikken (1Krøn 25ff). Fra det vi vet om de ulike religioners guder og gudstjenester i oldtiden, ser vi at Israels gudstjeneste skiller seg radikalt fra nabofolkenes.

Ved siden av helligheten – som utelukket alt urent, syndig og lavt i det hellige rom – gjennomtrengte Guds ord alt. Davids salmer, gitt av Herren og inspirert av Ånden, ble sunget av de levittiske kor, og folket lærte dem utenat.

Tempelmusikkens rolle var å løfte frem Ordet for troens folk, skape stillhet for og åpenhet for Ordet. Dette er grunnlaget for en tilbedelse som springer ut av gudsfrykt, og som vet at i Herren har vi med Den Hellige å gjøre.

Den suggestive og støyende musikken i hedensk gudstjenesteliv tjente til å skape ekstase og var velegnet som akkompagnement til ulike utskeielser (som ved gullkalven).

Til det hellige hører høyhet og verdighet, det som er edelt, ærefrykt og ærbødighet, og med det: Den stille ånd. Stillheten i møte med Den hellige og hans tiltale, er Guds folks kjennemerke:

«Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord» (5Mos 33,3). Det mest avgjørende når vi trer frem for Gud er å vite hvem vi har med å gjøre!

Det hellige kan ikke populariseres uten å bli en karikatur. Det hellige utelukker det vulgære, simple og banale, det overfladiske og lettvinte, det heslige og urene. Det hellige bærer i seg høyhet, skjønnhet og renhet som stemmer sinnet til gudsfrykt. «Dra din sko av din fot, for du står på hellig grunn!» (2Mos 3,5)

Nettopp på dette området ser vi en ulykkelig situasjon innen store deler av moderne kristenhet: Forståelsen for det hellige er borte.

Og når dette går sammen med at en står fremmed overfor gudstjenestespråket som Salmenes bok lærer oss, får man en kristendom og møteformer som i stedet har mange av sine kilder i populærkulturen.

Dette er den større kontekst rundt musikkspørsmålet som har vært diskutert den senere tid.

I den distanse moderne kristne har ønsket å legge til «adiaforapietismen», har en glemt hva det vil si at Guds folk ikke er av denne verden. En har sluttet å tale om faren ved «å skikke seg like med denne verden» (Rom 12,2) og ved å «elske verden og de ting som er i verden» (1Joh 2,15ff).

En har glemt at Kristi frelsesgjerning – selve evangeliet – helliger: «… Gud har nå forlikt [dere] med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn» (Kol 1,22).

En har glemt at Israels kal til hellighet gjentas og overføres på den kristne menighet i NT (1Pet 1,14ff). I stedet utarbeides misjonsstrategier som har som fellesnevner at en vil vinne verden gjennom å skikke seg like med verden.

Derfor er det også min påstand at hvor en henter gudstjenestelivets formspråk fra populærkulturen, vil verdsliggjøring av menighetene være uunngåelig fordi den bærende tenkning i seg selv er verdslig.

At Israel tok etter hedningefolkenes skikker er GTs forbilde på hvordan Kristi kirke står overfor fristelsen til å etterape denne verden på ulike vis. Og en glemmer at Paulus lærer at Jesus «gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden» (Gal 1,4).

Slik var det fordi Jesus uttrykkelig sier at «mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36f). Å være kristen kirke er nødvendigvis å være motkultur!

Om GTs Israel lærer Skriften oss: «Disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det» (1Kor10,6), og henviser i sammenhengen blant annet nettopp til fortellingen om gullkalven.

Jeg er redd det er noe av det samme moderne kristenhet er falt ned i ved å dra populær- og underholdningskulturens musikk og formspråk inn i Guds hus.