Gudstro i endring

I august skrev en pensjonert prest fra Oslo en kronikk om gudstroen i nord. Den skal angivelig ha endret seg fra våre foreldres tro på en «hjemmelaget, streng og dømmende gud» uten omsorg og kjærlighet, til en snillere og rausere gud.

Jeg vet ikke om den pensjonerte presten har sine røtter i nord, men som etnisk nordlending er jeg uansett takknemlig for all anerkjennelse og omsorg sørfra som når oss her oppe i nord. Og likevel er det noe som skurrer:

Etter snart 80 års fartstid som medlem av Den norske kirke (Dnk) i nord kjenner jeg ikke «den hjemmelagde guden» presten nevner. Av min søndagsskolelærer i Leiranger kirke første tiår etter siste verdenskrig lærte jeg at kjernepensum for forkynnelsen var Joh 3,16:

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

Hun kalte dette skriftstedet «Den lille bibel». Her mangler det hverken kjærlighet eller alvor. Det har holdt for meg i snart 80 år. men dessverre er det slik at dette skriftstedet sjelden nevnes fra prekestolene i Dnk i dag.

Ja, forkynnelsen i Den norske kirke er i endring både i nord og sør. Endringene gjelder for øvrig i nesten hele den lutherske verden. I takt med denne endringen forsvinner menigheten fra kirkebenkene. Om det er et tilfeldig sammenfall i tid, eller det siste er en konsekvens av det første, det vet vi ennå ikke. Men uansett, skremmende er det.

I denne situasjonen kan det være riktig å minne oss selv om den gode Guds stemme med fortrøstningsfulle ord til befolkningen resitert av Jes 41,10:

«Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.»

Men noen kapitler senere hører vi igjen Guds stemme i Jes 65,1–2, denne gangen med en malmtung, innebygget sorg:

«Jeg hadde svar for dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Til et folk som ikke påkalte meg sa jeg; 'Her er jeg! Her er jeg!' Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som vandret på onde veier og fulgte sine egne tanker.»

Hver og en av oss kan her velge ståsted i møte med omsorgen eller sorgen i Guds stemme slik den er gjengitt hos Jesaja. Hvis vi anvender profetens ord på vår egen tid, hva har skjedd med troen og menighetene i tidsrommet mellom disse to kapitlene?

Gud er den samme, så hvorfor søker ingen, hvorfor lytter ingen? Er vi blitt så sorgløse i vår velstand at Guds omsorg er overflødig, eller er det forkynnelsen som har tapt sin kraft og sitt innholdsmessige alvor?

Mange av oss husker beretningen fra Titanics jomfrutur over Atlanterhavet. Etter kollisjonen med isfjellet, spilte skipsorkestret beroligende musikk mens skipet brakk i to og langsomt gled ned under isen. Er det der vi er? Skjønt neppe under et isfjell, snarere svidd i solsteiken!

Nei, ingen skal skremmes til tro, men skillelinjene mellom bibeltro og liberal teologi går ved hvordan forkynnelsen klarer å formidle nåden som konsekvens av syndserkjennelsen i en språkdrakt som både er sannferdig og forståelig.

I Kirkens trosbekjennelse heter det: «Han (Jesus) skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Hvis noen spør: «Dømme til hva?», hva har Den norske kirkens liberale teologi i dag å gi til svar på dette spørsmålet?

Han som sa: «Kom til meg alle dere som bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» (Matt 11,28), han sa også: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten vil gjøre dere fri» (Joh 8,32) og «Hver den som er av sannheten, hører min røst».

Men Pontius Pilatus sa: «Hva er sannhet?» (Joh 18,37b og 38a)». I dette tvisynet som utspant seg i historiens mest avgjørende øyeblikk i forhøret av Jesus Kristus hos Pontius Pilatus, hvilken side tar Kirkens liberale fløy i dag?

I hvilken retning går Den norske kirkes sanne lojalitet; til det faktiske innholdet i evangelienes tekster eller til en omskiftende folkeopinion som den Pontius Pilatus knyttet seg til?

Den norske kirkes liberale fløy synes allerede å ha avskaffet livets to utganger – evig liv eller fortapelse. Har da Kirken faktisk én forkynnelse og én diametralt motsatt bekjennelse («…ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16b))? Hva kalles en slik dobbelthet på godt norsk?

For meg er tro håpet om at noe av eksistensiell betydning og som ikke er erkjennbart, likevel kan være sant. Denne definisjonen framtvinger følgende spørsmål til den liberale teologi:

Hvis Den norske kirkes liberale fløy skulle formulere sin egen trosbekjennelse, ville da denne trosbekjennelsen inneholde en eneste av kristendommens sentrale dogmer?

Og hvis ikke: Hvordan definerer da Den norske kirkens liberale fløy begrepet tro? (Jamfør apostelen Paulus' skille mellom tro og faktabasert erkjennelse i Rom 8,24–25).

Dette er et logisk deduktivt spørsmål som Den norske kirkes liberale fløy bør kunne gi et avklarende svar på.

Nei, jeg er ikke teolog, kun en enfoldig og syndig gammel sjel som takker for Guds nåde gjennom et langt liv og tviholder på medlemskapet i Den norske kirke med dagens trosbekjennelse som grunnmur.