Debatt
Gule og røde roser
Det var tredje gang de sto overfor hverandre på Statsministerens kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste at dette var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.
– I grunnen passer de sammen, sa Jens om de to bukettene.
– Ja, men det kom jo aldri dit, svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte han tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere. Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort et godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid. Bondeviks svar var typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Det er gått 18 år siden utvekslingen av roser og replikker. Men fremdeles er vi mange som tenker at de gule og røde rosene vil kunne kle hverandre. Det gjelder i rikspolitikken, og det gjelder enda mer i lokalpolitikken.
Både i 2001 og i 2018 valgte KrF å inngå et regjeringssamarbeid med høyresiden i norsk politikk. Begge gangene har partiet betalt dyrt for disse valgene. I 2005 ble både oppslutningen og stortingsgruppa halvert; i 2021 ble partiet nærmest utradert fra rikspolitikken. Likevel er det fremdeles de som hevder at det bare er i samarbeid med høyresiden at KrF får «gjennomslag» for partiets verdier. Dette er et narrativ som ikke bare bør problematiseres, men rett og slett vrakes.
Målinger viser at det er flere kommuner der KrF kan komme «på vippen» etter årets kommunevalg. De fleste holder, fornuftig nok, kortene forholdsvis tett til brystet og vil ikke love seg verken til den ene eller andre siden. Man lever med det dilemma som lyrikeren Einar Skjæraasen formulerte slik: «Hokken ska'n go'blonke tel?» Et unntak er Bergen, der KrFs nye førstekandidat for lengst har erklært at han vil gå for høyresiden, uansett valgresultat.
For en som har vært aktiv i KrF, både som tillitsvalgt, folkevalgt og ansatt i mer enn 30 år, er det ingen tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre.
Så vel det fire år lange fornuftsekteskapet mellom disse to partiene i Bondevik II som den litt stakkarslige hybeltilværelsen gjennom to år i den tredje og fjerde varianten av Erna Solbergs regjeringskonglomerat bekreftet at gule og blå roser kler ikke hverandre i samme grad som røde og gule, på langt nær.
At politiske partier har ulike prioriteringer og er uenige om enkeltsaker, gir seg selv. I stedet for saker er det derfor de som heller vil snakke om «verdier». Men det har ikke gitt spesielt god mening å snakke om «felles verdier» med høyresiden i norsk politikk siden 1980-tallet.
Gule og røde roser i samme vase ville derfor være et godt resultat av høstens valg i mange kommuner.