Halvor Nordhaug: Her inviteres vi inn. Det er vanlige folk sin tur.

Preken ved biskop Halvor Nordhaugs avskjedsgudstjeneste i Bergen domkirke 20. november 2022.

Kristi kongedag, prekentekst Joh 18, 33-37

Jeg husker en konfirmant. Det var rett etter den siste timen før den store dagen. Vi hadde gjennomgått alt vi skulle – om troen og livet, evangeliet, dåpen og nattverden, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Da utbrøt han spontant: Nå håper jeg virkelig at alt dette er sant!

Det håper jeg også, her jeg står i dag ved slutten av nesten 43 års tjeneste i Den norske kirke som prest, teologisk rådgiver, praktikumsrektor og biskop: Jeg håper virkelig at dette er sant.

At det er sannheten jeg har viet livet mitt til. At det er sannheten som jeg har gitt videre, og ikke en illusjon – kanskje en vakker og meningsfull illusjon, men ikke sannheten.

Jeg håper virkelig at dette er sant! Men jeg kan ikke vite. Ingen vet. Ingen som tror kan vite om det er sant det vi tror – enten du nå er kristen, muslim eller ateist, eller har valgt at du ikke vil tro noe som helst – og det er det du tror.

Vi er alle troende. Men vi mangler alle troens bevis. Ingen kan vel tro uten også å tvile? For sannheten er usynlig, skjult – inntil videre.

Men jeg sier altså inntil videre. For det er en del av det jeg tror – at sannheten skal vise seg til sist. Fordi jeg tror at Gud fins og at Jesus lever. Og han har hele verden i sin hånd. Og en dag kommer han tilbake. Da er både troens og tvilens tid forbi.

Men inntil videre tviler vi og tror vi. Vi tror at vi en gang skal se sannheten. Sannheten i det som Jesus sier til Pilatus, keiserens mann i Jerusalem, i fortellingen vi nettopp hørte fra forhøret før han ble korsfestet: Vi skal se at Jesus er konge.

Men hans kongsmakt er ikke av denne verden. Han er ikke konge i den betydningen som Pilatus legger i ordet – en som regjerer med makt og soldater.

Pilatus hadde fått delegert sin makt fra keiser Tiberius i Roma, den andre keiser i rekken av keisere etter Augustus som ble erklært å være guddommelig. Jesus har sin kongsmakt fra et annet sted. Ikke fra en liksomgud, men fra den virkelige Gud. Den Gud som har skapt universet ut av ingenting – for verden kan ikke skape seg selv.

Det er herfra Jesus henter sin kongsmakt. Mens Pilatus i andre kilder fra denne tiden beskrives som en særdeles brutal maktutøver, har Jesus ingen annen makt enn Guds allmakt. Men han bruker den ikke slik Pilatus ville ha gjort det: «Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt… Men min kongsmakt er ikke herfra.»

Jesus henter sin kongsmakt fra Gud den allmektige, som skapte himmel og jord. Fra den Gud som har elsket verden så høyt at han sendte sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå til grunne, ikke gå tapt for Guds kjærlighet, men ha evig liv.

Jesus har ingen annen makt enn Guds allmakt – og det er kjærlighetens makt. Derfor velger han nå avmakten og går til korset for å dø. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner», sier han litt tidligere i Johannesevangeliet.

Hva er den innerste sannheten i den kristne tro, den alt står og faller med? Det er at Guds Sønn ga sitt liv for sine venner, oss alle, for å føre oss hjem til var Far i himmelen – og at den døde Sønnen ble oppreist av vår Far på den tredje dag for at både han og vi skulle få leve i all evighet.

Er det vanskelig å tro på oppstandelsen? Ja, ikke bare vanskelig men umulig hvis vi holder oss til det vi har erfart og kjenner til. Men det er mulig hvis vi holder oss til troen på at Gud har skapt alt av ingenting. Da er også oppstandelsen mulig for Gud.

Vi er kirke og vi feirer gudstjeneste hver søndag fordi vi tror at Faderen reiste sin Sønn opp av graven og gjorde Jesus til Messias, til konge – og har gitt ham større makt enn keiserens mann Pilatus, som i dag huskes over hele verden av en eneste grunn: Det var han som dømte Jesus til døden.

Derfor kan Jesus på korset avbildes slik han gjerne ble avbildet i høymiddelalderen, som vi ser det på baksiden av gudstjenesteprogrammet. Her er krusifikset fra 1200-tallet som henger i Røldal kirke, og Jesus har kongekronen i stedet for tornekronen. Til dette krusifikset søkte pilegrimer gjennom hundrevis av år for å bli helbredet. Og ja, det er helbredelse, det er frelse i korset.

Den kongekronen var det ingen som så langfredag. Vi har heller ikke sett den. Men vi tror, vi tror at dette bildet viser sannheten. På denne dagen i kirkeåret, Kristi kongedag, handler gudstjenesten om dette: Jesus er konge og verden ligger i hans hender, i kjærlighetens hender. Når dommen kommer, vil han vise sin kongsmakt, sin kjærlighetsmakt.

Og så håper jeg, som konfirmanten jeg nevnte innledningsvis, virkelig at dette er sant. Men kan jeg tro det?

Hva er sannhet? Ja, slik spør Pilatus rett etter at vår tekst slutter. Jesus har sagt at hans oppdrag er å vitne om sannheten. Pilatus kontrer: Hva er sannhet?

Pilatus var en postmoderne mann. Bak et slikt spørsmål om sannheten kan det ligge et oppriktig ønske om å finne svar. Men også – og kanskje vel så ofte – uttrykker det et likegyldig skuldertrekk, en bekjennelse til relativismen: Hva er sannhet? Ingen vet, og fordi den store sannheten ikke finnes, vet alle like godt hva sannheten er.

Hva er sannhet? Hvis jeg virkelig ønsker å finne svar på det spørsmålet, finne ut om at alt dette med evangeliet, dåpen og nattverden, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er sant – hvordan gjør jeg det?

Her kan vi kanskje svare noe i retning av at dette er et stort mysterium, og vi er alle forskjellige. Det er jo så mange ulike veier som fører til tro, og enhver må finne sin egen vei, og lykke til med det! Det er ikke noe dårlig svar.

For det er virkelig like mange ulike troshistorier som det er livshistorier. Og troen kan oppleves som liten eller stor, noen har mye følelser på troen og andre mindre, noen sier de har opplevd store ting med Gud, andre kan med hånden på hjertet si at de har ingen religiøse erfaringer. Men likevel tror de – og da nettopp hver på sitt vis.

Men noe er felles på trosveien, noe som egentlig ikke er så mystisk men ganske enkelt, jordnært og praktisk: Hvis du vil ha en kristen tro, så gjør det de kristne gjør!

Det er litt som å lære å svømme – du kan ikke lese deg til det, og du blir ingen svømmer av å se andre svømme, selv om det kan være nyttig. Du må gå ut i vannet selv og ta de nølende første tak, gi deg tid og holde på, øve deg i svømming – til du kanskje kommer dit, og de fleste kommer vel dit, at de kan løfte beina fra bunnen og kjenne at nå svømmer jeg.

Hvis du vil ha en kristen tro, så ta troens svømmetak. Du kan begynne å be, med dine ord, og på din måte, du kan lese i Bibelen, og gjerne begynne med det jordnære Markusevangeliet og så ta det himmelske Johannesevangeliet.

Du kan gå til gudstjeneste selv om du synes det er en underlig samling. (Og det er det, men en kan venne seg til det). Du kan øve deg i å elske din neste som deg selv. Det er alt sammen troens svømmetak.

Prøv, og se hva som skjer. Om en liten stund skal vi feire nattverd, slik kristne har gjort helt fra første stund. Det kan jo være et sted å begynne.

Nattverden er et måltid for alle oss som gjerne vil tro, og som virkelig håper det er sant alt dette med Jesus, men som ikke helt vet og som kan kjenne på like doser av tro og tvil. Det er ikke hvordan vi tror som betyr noe, men hva og hvem vi tror på, og satser på.

Se på ikonet på forsiden av gudstjenestearket. Det har vi sett mye på i Bjørgvin i de årene jeg har vært biskop. Det er det kjente treenighetsikonet av Andrej Rubljov fra tidlig 1400-tallet. Her har han malt Faderen, Sønnen og Ånden i fortrolig fellesskap og samtale rundt bordet.

Faderen sitter i gylden kappe til venstre, og Sønnen og Ånden vender seg mot ham og han mot dem. De er malt inn i en sirkel, evighetens symbol uten begynnelse og ende.

Midt mellom dem står nattverdkalken som Jesus peker på med to fingre som symboliserer hans to naturer: sann Gud og sant menneske.

Midt i Gud er kjærlighetens offer. Dette er Jesu kropp. Dette er Jesu blod. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.

Se hvordan Åndens overdrevent lange finger peker på den ledige plassen ved bordet. Her inviteres vi inn. Det er vanlige folk sin tur. Vi er invitert som vi er for at vi skal bli noe som er større, noe som vi er ment til fra begynnelsen – Guds barn og Jesu venner, tatt inn i fellesskapet med alle de andre, og med Treenigheten.

Hva er sannhet? Sa Pilatus og lot det bli med det.

Nå håper jeg virkelig at alt dette er sant, sa konfirmanten. Det samme sier jeg. Og så kommer jeg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.