Hamar får ny biskop. Hvorfor skal vi bry oss om det?

Fredag formiddag var det høytidsstund i Hamar domkirke. Ole Kristian Bonden ble presentert som ny biskop. Og han ble tatt godt imot.

For mange var dette en festdag. Bonden ble presentert som folkekirkebiskop, en som står i kontinuitet med sine forgjengere. I Hamar har noen av Den norske kirkes mest markante og omstridte biskoper i nyere tid hatt sete. Mest kjent er nok Kristian Schjelderup, som var biskop fra 1947 til 1964, og nylig avdøde Rosemarie Køhn som satt fra 1993-2006.

Men det var ingen liberalteologisk markering som fant sted i Hamar domkirke. I løpet av hele samlingen ble det knapt sagt noe som ikke kunne vært sagt på et vestlandsk bedehus. Men det var antakelig heller ikke nødvendig. Hamar er etablert som selve folkekirkebispedømmet.

Det er ikke helt opplagt hva som kjennetegner biskoper som eventuelt ikke er folkekirkebiskoper i samme grad som Bonden. Kanskje ligger noe av svaret i antakelsen om at akkurat denne utnevnelsen risikerer å bli møtt med et skuldertrekk, både blant de frikirkelige i Hamar, og blant kristne i andre sammenhenger rundt i landet.

Men før man lar fordommene få fritt spillerom, kan det være nyttig å ta inn over seg hva som ble sagt i Hamar domkirke.

Ole Kristian Bonden er opptatt av at kirken skal være til stede i menneskers liv. Hellig og alminnelig. Og det er verdt å merke seg at blant alle barn som ble født i Hamar bispedømme, lå andelen ifølge bispedømmets årsmelding for 2021 drøyt 14 prosent over landsgjennomsnittet på 48 prosent. Så folkekirken betyr åpenbart noe for en god del mennesker i Hamar bispedømme.

Ole Kristian Bonden er 52 år. Dermed skal han i utgangspunktet fungere som biskop i nærmere 20 år. I løpet av den tiden vil antakelig også dåpstallene i Hamar synke til klart under 50 prosent.

En av de store utfordringene vil da være hva man gjør i en folkekirkesetting når man i mindre grad kan da den folkelige oppslutningen for gitt. Hvordan opptrer man misjonerende i en kultur hvor åndeligheten er utpreget lavmælt?

Antakelig vil kristne i alle leire kunne lære noe av den utviklingen som finner sted i Hamar i årene fremover. For ønsket om å gjøre kirken alminnelig er felles for alle kristne leire. Men man lykkes i ulik grad.

I Hamar domkirke fredag roste kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum Ole Kristian Bondens vilje og evne til å fungere samlende, og hans ønske om å leve tett på folk.

Hun sa at han kommer til å være en jordnær biskop, en som står i en «stor og stolt tradisjon av solide folkekirkebiskoper». Noe av dette hadde Bonden selv allerede understreket overfor kirkerådslederen like før presentasjonen.

Da sa han til henne at «dette er jo litt større enn meg sjøl». Med det satte han ord på noe av den ærbødigheten som representerer folkekirkeligheten på sitt beste. Iblant ser ærbødigheten ut til å kunne gå tapt i vår tids tale om Gud – også langt inn i bedehus og ikke minst frikirker – hvor det guddommelige kan bli redusert til noe selvsagt og nærmest kameratslig.

Preses Olav Fykse Tveit ønsket Bonden hjertelig velkommen til bispekollegiet, og mente at Hamar bispedømme i Ole Kristian Bonden får en stedegen biskop.

Han viste til en formulering Bonden hadde brukt i presentasjonen av seg selv som bispekandidat: «Jeg bærer med meg en tro preget av tillit til Gud og håp for verden». Det fremhevet preses som et konsist uttrykk for Den norske kirkes lutherske tro.

Et av høydepunktene i samlingen i Hamar domkirke var å se den oppriktige gleden hos bispedømmerådsleder Gunhild Tomter Alstad. «Vi er heldige, og vi gleder oss», sa hun.

Ledere har innflytelse både gjennom det de sier og gjør, gjennom det de gir rom for og løfter frem, og gjennom det de hindrer. Nesten ingen systemer kan fungere basert på lederen alene, og Alstad fremhevet at Bonden ikke er noen solospiller.

Men ledere har større betydning enn vi kanskje tenker over. Derfor var det sterkt å se gleden hos bispedømmerådslederen. Hun sa at Hamar som folkekirkebispedømme og foregangsbispedømme er i de beste hender.

Alstad fremhevet også Bondens evne til «sterk og tydelig forkynnelse av evangeliet», før hun ønsket ham Guds velsignelse over tjenesten han nå skal inn i.

Da han fikk ordet selv, beskrev Bonden oppgaven som overveldende. Samtidig uttrykte han både glede og takknemlighet over å få bli biskop i Hamar. Det, sa han er «en viktig tjeneste for Gud, mennesker og for kirken.»

Han roste sine to forgjengere som forbilder på hva en biskop er, og omtalte dem som rause og tydelige representanter for evangeliet. Han trakk frem to lærdommer fra dem: Ingen tro er for liten, og Gud gjør ikke forskjell på folk.

Så tok han til orde for en kirke som er både raus og tydelig, som er til stede i samfunnet og i menneskers liv, og som bryr seg om folk.

Han trakk også frem en setning i den apostoliske trosbekjennelsen som har betydd noe spesielt for ham: Jeg tror på «en hellig, allmenn kirke».

Som biskop vil han bidra til å etablere hellige rom for alminnelige liv. Det målet er noe å strekke seg etter for kristne ledere i alle sammenhenger.