Debatt
Israels ambassadør: Umenneskeligheten til Hamas forandret oss for alltid
For jøder i Israel og over hele verden er 7. oktober en påminnelse om et dypere historisk traume. Etter holocaust sverget verden «aldri mer».
Israel er vårt historiske hjemland, der jøder kan føle seg trygge etter århundrer med forfølgelse. Men det grusomme angrepet fra Hamas og Hizbollah viser at selv i vårt eget land er jødenes sikkerhet aldri garantert.
La oss gjøre et tankeeksperiment:
Annonse
Nigeria og Boko Haram i 2014. Noen husker kanskje bruddstykker av denne historien?
Natt mellom 14. og 15. april 2014 ble 276 unge, hovedsakelig kristne jenter i alderen 16 til 18 år kidnappet av den islamistiske terrorgruppen Boko Haram fra en skole i byen Chibok i Nigeria. Jentene var på skolen for å ta avsluttende eksamen i fysikk.
57 prosent av jentene klarte å rømme ved å hoppe ut av lastebilene, men resten ble holdt fanget. Håpet om at de 219 gjenværende jentene skulle bli løslatt, har sakte svunnet hen. Selv ni år senere, i april 2023, var over 100 av jentene fortsatt savnet.
Denne hendelsen var en tragedie som rystet Nigeria, men også hele verdenssamfunnet. Kjente ansikter som Michelle Obama og Oprah Winfrey ledet kampanjer for å befri de unge jentene fra terroristenes klør.
Men ni år senere, da kvinner ble voldtatt, drept og kidnappet i Israel, var verdens reaksjon langt mer dempet. Hva er det egentlig som har skjedd?
Ni år senere, i en helt annen del av verden
Den 7. oktober 2023 fant den største massakren på jøder siden holocaust sted. Mer enn 3.000 terrorister infiltrerte Sør-Israel og voldtok, torturerte, lemlestet og drepte mer enn 1.200 mennesker. Hundrevis av uskyldige menn, kvinner og barn ble ført til Gaza og holdt som gisler under forferdelige forhold. Mange er fortsatt der.
Hamas-terroristene brukte en velkoordinert strategi: De avfyrte mer enn 5.000 raketter fra Gaza, og brukte dette som skalkeskjul for å infiltrere den israelske grensen fra luft, land og sjø. Bevæpnet med maskingevær, kniver, granater og detaljerte kart som viste hvor de sivile bodde, satte de i gang en brutal massakre.
Annonse
De invaderte en musikkfestival, hvor de voldtok og drepte deltakerne. De satte opp veisperringer og skjøt ned familier i bilene deres. De infiltrerte landsbyer, brente ned hus med folk i, og avfyrte raketter mot intetanende sivile. Alt ble nøye dokumentert gjennom kroppskameraer og av journalister som fulgte dem.
Dette var ikke bare et angrep på Israel – det var et angrep på menneskeheten.
Og fortsatt blir jødiske kvinner trakassert i Oslos gater og tvunget ut av markeringen av 8. mars.
En stillhet fra verdenssamfunnet
Mens verden samlet seg i solidaritet med Nigeria i 2014, har reaksjonene på det som skjedde i Israel vært langt mer dempet. Hvor var de globale kampanjene? Hvor var de berømte stemmene som ropte på frihet og rettferdighet?
Verden ser ut til å ha blitt immun mot jødisk lidelse, noe som burde skremme oss alle. Det virker som om verden har blitt vant til å se Israel gjennom linsen til en komplisert geopolitisk konflikt – men kan dette virkelig forklare hvorfor vi ikke ser den menneskelige tragedien som utspiller seg foran oss?
Historisk kontekst – et dypt traume
For jøder i Israel og over hele verden er 7. oktober en påminnelse om et dypere historisk traume. Etter holocaust sverget verden «aldri mer». Israel er vårt historiske hjemland, der jøder kan føle seg trygge etter århundrer med forfølgelse. Men det grusomme angrepet fra Hamas viser at selv i vårt eget land er jødenes sikkerhet aldri garantert.
Annonse
Den 7. oktober markerte en avgjørende dag i Israels historie – et øyeblikk som rystet hele nasjonen. Det var ingen krig da Hamas angrep, men nå er det krig. En krig vi ikke ønsket, men som ble uunngåelig etter en så brutal provokasjon. Israel ønsker fred, men veien dit virker vanskeligere enn noen gang når man blir angrepet fra flere sider.
Dobbeltmoral – hvorfor er Israels eksistens så provoserende?
Dette reiser et viktig spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig for verden å akseptere Israels eksistens? Hvor mange kristne stater finnes det i verden? Hvor mange muslimske? Og likevel, når det gjelder den ene jødiske staten, blir dens eksistens gransket igjen og igjen. Det finnes ingen tilsvarende standard for andre nasjoner.
Israel har gjenvunnet sin selvstendighet, men møter likevel motstand og fiendtlighet på en måte som få andre nasjoner opplever. Hvorfor er det slik? Denne dobbeltmoralen er ikke bare urettferdig – den er farlig. Den skaper et klima der vold mot jøder ikke bare tolereres, men noen ganger rettferdiggjøres.
Vi ønsket ikke denne krigen
Vi må heller ikke glemme at dette var en krig vi verken startet eller ønsket. Det var fred. Nå er det krig.
Vi har ikke vært i Gaza siden 2006, og vi har heller ikke noe ønske om å være der. Likevel ser vi ofte i mediene en fortelling som fremstiller Israels eksistens som en provokasjon.
Israel ble angrepet 7. oktober 2023. Mennesker ble massakrert. Vi har fortsatt 101 gisler fanget under forferdelige forhold i Gaza.
Annonse
Veien videre – en krevende fredsprosess
De siste 12 månedene har vært utmattende. Vi har ikke hatt tid til å sørge fordi vi er i krig. Vi har vært i en endeløs rekke av begravelser, mens fienden fortsetter å angripe. Titusener av mennesker har blitt fordrevet fra hjemmene sine. Barn har ikke kunnet gå på skolen, og store deler av Israels naturlandskap har blitt brent ned.
Vi er midt i en krig, men lengter etter fred. Men hva slags fred kan bygges på bakgrunn av en slik ondskap? Fred kan ikke bygges på hat, og den kan ikke komme uten rettferdighet for alle parter. For Israel betyr dette en verden som anerkjenner vår rett til å leve i sikkerhet, fri fra terrortrusselen. For Gaza og Libanon betyr det et folk som er befridd fra terroristene som holder dem som gisler.
Vi ønsker fred. Men det vil ta tid, vilje og kanskje mer mot enn vi noen gang har trengt før. Men i mellomtiden må verden våkne opp til sannheten om hva vi står overfor – dette er ikke bare en lokal konflikt, det er en kamp for vestlige liberale verdier, menneskeverd og demokrati mot islamistiske jihadister.
Vi ønsker fred, men vi ønsker ikke å bli utslettet. Vi kommer ikke til å be om unnskyldning for at vi forsvarer landet vårt og innbyggerne våre.
