Han er alltid nær

Det startet påskedags morgen, som praktikumstudent i Stavern. Hvert år samlet menighetene seg ved Minnehallen for å synge påsken inn.

Over holmene steg solen frem og badet sjøen i det vakreste lyset, og rundt meg denne grytidlige påskemorgenen stemte folk i den ene påskesalmen etter den andre.

Jeg har siden den gang startet mange påskemorgener med å gå på fjellet. Spenningen er stor, for ønsket om å oppleve en vakker soloppgang på Sunnmøre påskedags morgen er nødvendigvis preget av tvil.

For ofte møter jeg tett snødrev, et tungt skylag eller tett tåke som skygger for den vakre soloppgangen.

Selv om jeg ikke ser sola der bak skyene, kan ingen nekte for at den er der. Derfor gjør jeg det likevel – jeg går opp fjellsiden i visshet om at sola alltid er der.

I de stundene synger jeg påskesalmer, og påskesalmene minner meg om det jeg er så sikker på – at sola er der bak skyene. Og den vil titte frem igjen, kanskje viker skyene helt plutselig – og sol venter meg på toppen.

Slik er troens natur – den forutsetter tvilen. Jesus har lovet at han alltid vil være nær, men noen ganger er det vanskelig å få øye på ham.

Da jeg jobbet i Oslo Østre Frikirke fortalte en av menighetens eldste meg at kunstneren som hadde malt alterveggen i kirken hadde skrevet sin personlige hilsen, bak altermaleriene. Der ingen andre kunne se det, hadde han skrevet «Han favner alle».

Mannen som fortalte meg dette døde for mange år siden, og ettersom det var vanskelig å få bekreftet fra andre at det virkelig sto det, begynte jeg etter en tid å tvile litt på meg selv. Hadde jeg virkelig hørt det?

Bekreftelsen kom for et par år siden, da Oslo Østre Frikirke pusset opp hele kirkesalen og bildene på alterveggen forsiktig ble demontert. Der sto ordene, kunstnerens ord:

«Han favner alle.»

Tvilen kan komme krypende som en skygge: Kan jeg stole på at det er sant? Det handler om tillit.

Som Jesus sa: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Paulus understreket dette ved å si at «han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til».

Da jeg i juni i fjor besøkte Ukraina, opplevde jeg at Gud var nær; midt i det verste mørke, glimtet lyset til. Kirkeledere jeg møtte, som sto midt i krigen, uttalte ordene jeg selv ble minnet om her:

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» (Joh 1,5).

Jesus sa: «Jeg er verdens lys», og som hans etterfølgere er vi kalt til å være lys i verden. En kirkeleder sa det så sterkt da jeg var i Ukraina: «Dere er lyset for oss nå.» Vi er kalt til å være «lys i mørket».

Det som møtte kvinnene ved graven påskemorgen var alt annet enn forventet. De kom for å stelle den døde, men som engelen sa: «'Han er ikke her, han er stått opp.' Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade.»

På samme måte som Jesus møter kvinnene ved graven, Tomas som tvilte, Peter som fornektet, Emmausvandrerene som undret seg, ja, samtlige som var tynget av sorg og savn, kommer Jesus oss i møte. Når vi minst venter det, når han egentlig kjennes langt borte kommer han oss i møte.

I Apg 17 står det: «Han er ikke lang borte fra en eneste en av oss.»

Påskemorgen synger vi: «Deg være ære, Herre over dødens makt!» Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde.

Våren seirer over vinteren, fuglene kommer tilbake, skogen med grå trær og hage med iskalde blomster vekkes til livet. Mørke kvelder blir lyse!

Det som skjedde i Jerusalem påskemorgen, skjer ikke bare påskemorgen, det skjer hver dag, hver time. Vi får nye sjanser, nye dager, nye år.

«Han er oppstanden!» Det er håpets budskap til oss alle.