Han hadde en drøm...
Da Martin Luther King jr. ble tildelt Nobels Fredspris i 1964, var han med sine 35 år den til da yngste som hadde fått denne prisen. Han fikk den for sin ikke-voldelige motstandskamp mot raseskillet i USA. Knapt tre år senere, torsdag 4. april 1968, var det en voldshandling som drepte ham. Han ble bare 39 år gammel. Mange følte at med ham ble ikke bare et menneske myrdet, men et håp og en visjon.
Han døde ung, men hans historiske rolle er det umulig å rokke ved. Likevel: 50 år etter at han fikk fredsprisen, og mer enn 45 år etter hans død, ser det fortsatt ut til å være langt fram til det stadiet han beskrev i den mest kjente av sine taler, og som på mange måter ble overskriften over hans liv: Jeg har en drøm...
Første gang navnet Martin Luther King jr. ble kjent over hele USA, og etter hvert hele verden, var i forbindelse med bussboikotten i Montgomery, Alabama i desember 1955. Det begynte med en helt hverdagslig episode i den sterkt rasedelte byen: En hvit busspassasjer – en forholdsvis ung mann – forlangte at en svart passasjer – en middelaldrende kvinne – skulle flytte seg så han fikk sitte. Så langt det hverdagslige. Resten er historie: Hun nektet å flytte seg, med den begrunnelse at hun var mer sliten enn ham. Mannen klaget, bussen stoppet og kvinnen ble arrestert.
Annonse
Fem dager senere tok den unge baptistpresten Martin Luther King jr. til orde for at alle fargede i byen skulle boikotte busselskapet til man endret praksis. Boikotten ble omtrent 100 prosent effektiv, og en økonomisk katastrofe for busselskapet. Hovedtyngden av deres inntekter kom nemlig fra de svarte passasjerene. I uker og måneder gikk Montgomerys fargede innbyggere kilometervis til og fra arbeidet, og bussene kjørte omtrent uten passasjerer.
Omsider måtte busselskapet strekke våpen, og endre sin diskriminerende praksis. Det var den største – og første – seier USAs svarte innbyggere hadde vunnet siden opphevelsen av slaveriet 90 år tidligere. Men det hadde hatt sin pris, ikke minst for Martin Luther King jr. I løpet av de månedene bussboikotten varte, var han utsatt for trusler, attentater, beskyldninger og rykter – ting som skulle følge ham resten av livet.
Bussboikotten i Montgomery ga minst to resultater: Den introduserte en ny kampform, nemlig ikkevold, og den ga det svarte USA en leder av et format de verken før eller senere har hatt. Han hadde de egenskaper en leder trenger, både organisatorisk og politisk. Han var et retorisk geni. Ikke underlig at hans tilhengere flokket seg rundt ham. Ikke underlig at hans motstandere hatet ham med det hat som bare frykten kan gi. «Mørke kan ikke fordrives med mørke, men med lys. Hat kan ikke fordrives med hat, men med kjærlighet,» slo han fast.
Det var ikke alle svarte amerikanere som hadde sans for Kings ikkevoldslinje. Men hans autoritet som det svarte USA sin leder, ble verken utfordret eller rokket ved så lenge han levde og knapt nok etter hans død.
Den store «marsjen mot Washington» sommeren 1963 ble et høydepunkt i Martin Luther Kings liv og tjeneste. Med sin «I have a dream»-tale, som han holdt for hundretusenvis ved Lincoln-monumentet, formulerte han sitt politiske manifest og testamente. Mange av de som lyttet til ordene hans trodde fullt og fast at nå sto man foran en ny æra. Den er – som flere av talene hans – et retorisk mesterverk. Og det kunne virke som om man var ved målet: Borgerrettighetene hadde vært en av sakene John F. Kennedy fokuserte på under valget i 1960. Men Kennedy ble myrdet noen måneder etter marsjen mot Washington, og det ble etterfølgeren Lyndon B. Johnson som signerte loven om borgerrettigheter da den var blitt vedtatt i 1965. Det hadde skjedd enorme framskritt, rent politisk, på de ti årene siden en ung prest ga startsignalet til bussboikotten i Montgomery.
Men likevel er det langt fram til Kings drøm fra 1963 er i nærheten av å bli oppfylt. Det var langt fram da skuddene i Memphis falt, og det er langt fram i dag, mer enn 45 år senere. Mange av de rasistiske elementene i det amerikanske samfunnet er like reelle i dag som den gang.
I månedsskiftet mars/april 1968 dro han til Memphis for å støtte en gruppe renovasjonsarbeidere som var i streik i protest mot forskjellsbehandlingen av hvite og svarte medarbeidere. Om kvelden 3. april var han til stede ved en markering i en kirke og ble bedt om å komme med en appell. Det ble den senere så berømte «Mountaintop»-talen, der han trakk en parallell til den bibelske skikkelsen Moses, som ikke fikk bli med inn i det lovede landet, men fikk se inn i det fra en fjelltopp. Og han avsluttet appellen med det kanskje mest ikoniske sitat i all amerikansk retorikk, åpningslinja fra «The Battle Hymn of the Republic»: – My eyes have seen the glory of the coming of the Lord...Mindre enn et døgn senere falt skuddene som drepte ham.
Kontrasten mellom virkeligheten på den ene siden, og Martin Luther Kings drøm på den andre, gjør at de skuddene fortoner seg som en av de virkelig store tragedier i det forrige århundres historie. Det er umulig å vite hvordan USA hadde sett ut i dag dersom han hadde fått leve, og fått beholde sin kraft og autoritet. Han ville vært 85 år, men ville fremdeles kunne vært en våken og klar røst som talte til sin samtid. Det ville vært en røst både USA og verden fremdeles burde lyttet til.
