Hans Nielsen Hauge – 200 år siden hans død

Det er i år 200 år siden Hans Nielsen Hauge fikk hjemlov 29. mars 1824. Det manglet fem dager på at han ble 53 år gammel.

Ifølge hans kone Ingeborg Marie var de siste ord han uttalte: «Følg Jesus!», og deretter utbryter han med et gledesuttrykk i ansiktet: «O, du evige kjærlige Gud!»

Det som Hauge her sier er også på en måte et lite sammendrag av det som var hans budskap til sin samtid. Han la sterk vekt på å være en etterfølger av Jesus i ord og gjerning, og ikke bare være en Ordets hører, men også dets gjører.

5. april 1796 fikk han også oppleve Guds store kjærlighet med Den hellige ånds fylde og kall til sin tjeneste. I boka «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817, skriver han: «Det er nå gått 20 år siden Guds kjærlighet på en så overnaturlig måte møtte meg. Ingen kan frarøve meg dette, for det kjennes i min ånd, og jeg vet om alt det gode som fulgte fra denne stund. Især den inderlige og brennende kjærligheten til Gud og min neste.»

Hauge ble født 3. april 1771, og da han i 1821 nærmet seg en alder av 50 år, skrev han et brev til sine venner 24. februar hvor han sier: «Det er nå 25 år siden Gud om formiddagen den 5. april 1796 av sin store nåde og uforskyldt skjenkte meg et glimt av sin himmelske herlighet, som virket en kraftig kjærlighet til Ham og min neste.»

Selv om Hauge fikk møte forfølgelser på mange plan, så ble ikke det å etterfølge Jesus noen byrde eller en menneskelig anstrengelse. Nei, han fikk oppleve å bli født på ny og kjærligheten til Gud og sin neste strømmet inn i hans hjerte.

I et skrift som han skrev i oktober/november 1804, mens han satt fengslet i Hokksund arresthus, sier han: «Jeg fikk etter hvert et forandret sinn, nye nådegaver og visdom i Guds ord. Å lese Guds ord ble min store lyst, og jeg brente av kjærlighetssorg til at andre mennesker måtte løpe etter de himmelske skatter og hellighet. Det var min store lengsel å overbevise dem om verdens kjærlighet og dens elendige følger, og det salighets forlis som den minste synd forårsaker.» (Fra «Beskrivelse over det åndelige livets løp og strid»).

I løpet av de 200 år som er gått siden Hans Nielsen Hauges død, er det blitt skrevet svært mye om Hauge, både i biografier, bøker, artikler og anmeldelser. Mye av dette kan gi et riktig og variert bilde av ham selv og den store vekkelsen som fulgte, men for å få det beste bilde av Hauges budskap, må vi lese det som han selv skrev. Hauge utga over tretti bøker, og det er hans egne ord som er primærkilden. Så å si alle bøkene hans er fulle av bibelsitater og det er lett å skjønne at Guds ord og Guds ånd var fundamentet i Hauges tjeneste.

Vekkelsen som forandret Norge

Det er likevel noen som skriver om Hauge på et rent historisk grunnlag, og fortrenger Den hellige ånds gjerning hos ham og hans lekpredikanter. Men vekkelse handler nemlig om Åndens gjerning med kall og overbevisning i det enkelte menneskets liv. Jesus sier om i Joh 16, 8 om Den hellige ånds komme: «Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.»

Det er derfor umulig for et menneske som ikke er født på ny å forstå hva Hauges budskap i liv og gjerning egentlig besto i. Hauge skriver selv i sin «Reisebeskrivelse» fra 1816: «Vi ser at Kristus, likesom hans forløper, døperen Johannes, aller først preket omvendelse med anger og bot. Det var det første 'betingelsespunkt' i den nye pakt som Gud ville opprette med menneskeslekten (Jer 32, 31 og Hebr 8, 8–9). Av disse ord og erfaringen hos åndelige mennesker, er det klart at det må først skje en forandring i menneskets indre, før det kan bli skikket for Guds rike eller forstå de ting som hører Guds Ånd til.»

Hauge viser her til 1 Kor 2,14: «Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.»

Dette kommer klart fram hos Hauge. Han sier: «Den viktige samtale med Nikodemus som kalles den nye fødsel, betyr at ingen kan se Guds rike uten at han blir født på ny. Dette kan og må skje her i tiden, dersom man ikke vil bli evig utelukket fra den herlige og kommende salige tilstand (himmelen)» (fra Hauges «Reisebeskrivelse, 1816).

I skriftet «Beskrivelse over det åndelige livets kamp og strid», sier Hauge: «Selv var jeg forundret og gledet meg over at det var slik en kraft i Ordet. Jeg forsto at det var fra den levende Ånd, som Gud hadde gitt meg.»

Hauges hovedbudskap var: Omvendelse fra synd, frelse og gjenfødelse, en levende tro og gode gjerninger. Det er likevel viktig å legge merke til at omvendelse, frelse og gjenfødelse alltid kom foran de gode gjerningene. Det nyttet ikke med gode gjerninger dersom en ikke var født på ny. Da ble det bare gjerninger til egen ære. Hauge slo heller ikke av på sitt radikale omvendelsesbudskap.

Slik ble det skapt et glansbilde av Norges mest kjente predikant

I 1820, bare fire år før sin død, utga han ei bok som han kalte «Betraktninger over enkelte fest- og helligdagstekster. Her skriver han: «For selv godheten i mennesket, så som dets naturlige moral, som ikke kommer fra et troende hjerte, er derfor synd. Det gode som et slikt menneske gjør, er å søke sin egen ære til lønn.»

Den bibelske dimensjonen, den levende gudstroen og gudsfrykten lå til grunn for alt av Hauges virksomhet, både den åndelige og den jordiske tjenesten. Da Gud kalte ham kjente han Guds tale i sitt hjerte: «Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, og kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres hjerter, så de kunne bli omvendt fra mørket til lyset» (fra «Religiøse følelser og deres verdi, 1817).

«Om vi er født og oppdratt i et kristent land, døpt som barn, har lært den ytre bokstavkunnskap om veien til livet ved Jesus Kristus, har gjentatt i voksen alder vårt dåpsløfte, bruker sakramentene og følger i ett og alt kirkens seremonier, så vil etter Jesu ord, likevel ingenting av dette hjelpe oss, dersom vi ikke bøyer vårt sinn for Gud, slik at hans Ånd får makt til å gjenføde oss og gi oss den sanne og levende tro i våre hjerter» (fra «Reiser, viktigste hendelser og tildragelser», 1816).

Hauges kristendomsbudskap var en total utfordring: Både legeme, sjel og ånd skulle være under Guds Ånds kontroll. Omvendelsen var inngangen til en livsforvandling som aldri fikk lov til å sakne. Omvendelseskravet utfordret hele mennesket med ettertrykk på samvittigheten og viljeslivet. Salige følelser og munnkristendom var ikke nok.

Hva som var Hauges ønske for sine etterkommere, står i det første punktet i hans testamente fra 7. mars 1821. Jeg tror også det gjelder for oss i dag: «Måtte den nådens og hellighets Ånd som har hvilt over meg, og som dere har tatt imot, fortsatt hvile over dere, og over alle dem som tar imot Ham og tror Guds hellige ord.»

Hauge minnes 200 år etter sin bortgang

Økonomiutdanning inspirert av Hans Nielsen Hauge