Hans Nielsen Hauge – en konservativ mystiker

«Hans Nielsen Hauge ble utsatt for et «konservativt kupp». Heltefortellingen som ble skapt på 1870-tallet, gjør oss blinde for radikaliteten hos Hans Nielsen Hauge (...)».

Dette påstår Trygve Riiser Gundersen i et intervju i Vårt Land 11.08.2022, der hans bok «Haugianerne. Enevelde og undergrunn» ble presentert. Boken har fått bred og sterkt rosende omtale i flere aviser. Den er også markedsført ved flere intervjuer. Men ennå foreligger ikke noen faglig vurdering.

I 1928 holdt O. Hallesby fram at Indremisjonen fulgte en «haugianske linje». Som Hauge forkynte man til vekkelse, la vekt på de troendes vennesamfunn, var «bekjennelsestro» og forble i Den norske kirke uten å underlegge seg embetet. Hallesbys Hauge var kirkepolitisk stilisert, men slett ikke uten dekning i de historiske kilder. Ut over på 1900-tallet ble Hauge mer og mer et navn man satte på visse kirkepolitiske og politiske «verdier». Dette fikk bred tilslutning i Kirke-Norge.

På annet hold la man vekt på at Hauge var en representant for et folkelig opprør mot den kirkelige og politisk-økonomiske overklassen og var en frihetens talsmann ved å stå opp for lekmannsprekenen. Denne Hauge passet inn både i et lavkirkelig og et demokratisk paradigme. Naturlig nok, for lavkirkeligheten støttet seg til demokratiet i Venstrestatens folkelige og liberale utgave.

Historikere driver gjerne avmytologisering. Riiser Gundersen følger opp når han ser på professor Anton Kristian Bangs storverk om Hauge fra 1874 som en konservativ kirkeliggjøring av Hauge. Hans radikalitet fikk da en forsonende åndelig forklaring, mener Riiser Gundersen. Men hva skjedde etter at Hauge ble en «fortelling» som kunne tjene den kirkelige indremisjon?

Ikke lenge etter 1945 erklærte indremisjonslederen Fredrik Wisløff at indremisjonen aldri hadde vært «haugiansk», aller minst i synet på vekkelse og omvendelse. Dermed berører vi noe av det sentrale i Hauges og den haugianske pietisme. Vi gjennomgikk krig for å forstå denne bevegelsen.

Det fantes en antihaugiansk linje i norsk kristenliv som ikke ble målbåret av autoritære embetsprester, men vokste fram innen vekkelsesfolket selv, og særlig blant slike som befant seg nederst – sosialt, kulturelt og kirkelig. I pietismen som Hauge var oppdratt i og førte videre, ble troen tilegnet ved en psyko-religiøs prosess med flere nødvendige stadier.

Denne «frelsens orden» krevde at man måtte leve – kanskje lenge – under syndeskyldens trykk før man erfarte den befriende «gjenfødelsen» og fikk et nytt liv. Om man ikke gjennomlevde en slik prosess, ble det spørsmål om man var en skikkelig alvorlig kristen eller bare en «lett veiløper», som det het. Dette gjorde at haugianismen ble autoritær og undertrykkende.

Den nye vekkelsen mot slutten av 1800-tallet, nyevangelisk og roseniansk inspirert, var en åndelig reaksjon. Fra bedehusets prekestol lød budskapet om den momentane omvendelse: «Kom som du er. Du kan bli frelst i kveld.» Haugianismens krav om botstid druknet i tonene fra fengende vekkelsessanger. Den religiøse frigjøring ble for mange også en sosial frigjøring. Man kunne løfte hodet, som en formulerte det. Det er denne nye bevegelsen som på 1900-tallet dominerte de lavkirkelige vekkelsene både i og utenfor Den norske kirke.

Genuin haugianisme fant man igjen i små perifere miljøer av såkalte «gamle». Med sin moderne psykologiserende og pietistiske erfaringsteologi forsøkte riktignok Hallesby å føre troen på en frelsens orden videre. Ut over i mellomkrigstiden bleknet hans innflytelse som systematisk teolog, men han var fortsatt «en høvding i Guds rike».

Ble haugianismen utsatt for et konservativt kupp på 1870-tallet? Haugianismen var konservativ allerede. Hauge var selv forankret i den konservative statspietismen, var opplært i den og fikk sin kristendomsprofil fra Pontoppidans Forklaring (1737). Han støttet Kongens program for folkets fromhet, og angrep presteskapet for å være lunkne og verdslige. Men ved å trosse forbudet mot den frie lekmannspreken og oppbyggelige samlinger uten geistlig kontroll – i strid med Konventikkelplakatens regler – brøt han med enevoldsstatens kirkelige system.

I 1842 år ble Konventikkelplakaten opphevet av Stortinget. Slik bidro Hauge til statskirkens demokratisering. Men han var ingen liberal demokrat. Haugianismen gikk ikke inn for ikke-lutheraneres religionsfrihet (Dissenterloven 1845).

Alminnelig liberalisering av det nye norske demokratiet legaliserte den frie lekmannspreken i statskirken. Hos Hauge syntes begrunnelsen å ligge i et religiøst historiesyn som inngikk i den radikalprotestantiske veven. Pietismen hadde sine røtter i senmiddelalderens mystikk. Mystikken ytrer seg ikke bare i stille meditasjon. Den kunne også fremme oppbrudd, ja, en politisk og sosial revolusjon i Guds navn for å realisere Guds rike på jord. Hauge var også mystiker.

Han beretter selv om en ekstatisk mystisk erfaring. I 1796 ble han løftet utenfor seg selv og inn i et overjordisk fellesskap med Gud. Han var overbevist i sitt hjerte om å ha fått Den hellige ånds gave til å forklare Bibelen, også dens ord om «de siste tider». Han opplevde sin egen tid og sin bevegelse som en oppfyllelse av en bibelsk profeti: I «den siste tid» skal Guds Ånd utøses over alt kjød, og Gud vil gi sine gaver til de troende. Alle skal bli profeter (Joel 3,1ff.; Apg 2, 1ff.).

Gitt med hans ekstatisk-mystiske opplevelse, som også ga ham Guds kall til å forkynne Ordet, så han for seg en vekkelse som åpnet for en ny tid. Det åndelige gjennombrudd som han selv hadde opplevd, skulle få gjennomslag hos de mange, det ville gjøre alle til profeter. Da måtte en institusjonell embetsordning som blokkerte for fri lekmannspreken, nødvendigvis høre fortiden til.

Hauge hadde en mystisk forstått kallsbevissthet. I den lå en så radikal «politikk» at den overskred både den ytre og nærværende kirke og det samfunn han hørte hjemme i. En slik radikalisme kunne ikke realiseres i praksis, den måtte omformes og sublimeres i en pietisme, som ikke var teologisk og kirkelig radikal. En slik pietisme fant man i den dansk-norske «kongepietismen», utlagt i Pontoppidans Forklaring (1737).

I sitt testamente fra 1824 ser vi hvordan Hauge omprogrammer sin radikalitet til en ideologi for den haugianske bevegelsen, som kunne gjøre det mulig for den å leve videre innen rammen av etablert kirke og samfunnsliv. Derfor pålegger han sine etterfølgere å være lojale mot statskirken, dens ordninger og embetsstruktur.

Hvor ble det så av hans radikalitet? Den var fortsatt der, men ble innpasset i det kirkelige systemet på en smidig, men virkningsfull måte. Hauge ville at hans venner skulle utvikle et nettverk av vennesamfunn innen statskirkens rammer, som en liten kirke av sant troende i den store statlige kirken. Og dette ble da også Indremisjonens linje: å være i kirken, men ikke under den.

Den nyevangeliske vekkelsen, som vant fram mot slutten av 1800-tallet, støttet ikke Gisle Johnson, da han i 1883 forsøkte å redde Norge som en kristen stat. Oppropet «til Christendommens Venner i vort Land» slo ikke an blant det nye vekkelsesfolket. Men det politiske engasjement kunne de ikke la ligge.

I 1912 lanserte Indremisjonen sitt rekristianiseringsprogram. Kristen innsats på skolefronten og vekkelse skulle redde Norge fra sekulariseringen. Stats- og folkekirken skulle beholdes som «stillas» for evangeliseringen og vekkelsen. I dag er dette konseptet utdatert på grunn av dyp sekularisering. Dessuten er «stillaset» falt sammen.

Hva er kommet i stedet? I den nyevangeliske lutherdom var det bærende prinsipp: Kristus, Skriften, nåden og troen alene. Men dette «alene» etterlater et tomrom i den troendes liv. Det ble fylt med innsats for indre- og ytremisjon. Etter hvert har kristensosialisme, karismatikk, i dag «human flourishing» i Guds navn og ulike former for fundamentalisme fylt rommet.