Hans Nielsen Hauge og kvinnene

I 2017 skal det markeres at det er 500 år siden Martin Luther kom med sine 95 teser i Wittenberg. Det er i dag grunn til å tro at lutherdommen ikke fikk ordentlig gjennomslag i Norge før pietismen oppstod på 1700-tallet, og spesielt gjennom forkynnelsen til Hans Nielsen Hauge.

Haugianismen var en bevegelse som fikk sin utbredelse blant kvinner og menn i bondestanden. I bondestanden hadde kvinnene en viktig rolle innenfor jordbruksproduksjonen på gårdene allerede på 1800-tallet, og på den måten ble kvinnene også aktive i vennesamfunnene.

Deltagelse i haugianerbevegelsen var med på å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen. Hauge mente kvinnene kunne forkynne på lik linje med mennene, og dette førte også til at noen kvinner ble salmediktere og brevskrivere.

Kvinnene hadde også ulike lederroller innen haugianerbevegelsen, og Hauge utnevnte selv kvinner til ledere. Mange kvinner var også opptatt av å åpne sin hjem for predikantbesøk og for ulik møtevirksomhet.

I første del av 1800-tallet ble det trykket opp sanger og brev skrevet av ca. 20 kvinner i skriftene til Hauge.

Berte Kanutte Aarflot, heretter kalt Berte Kanutte, var datter til Gunhild og Sivert Aarflot. Hun ble født i 1795 på gården Aarflot i Ørsta og hun ble en andre generasjons haugianer. Berte Kanutte vokste opp i et samfunn som var under stor endring.

Hennes far var en formidler av folkeopplysningstidens idéer, og i søndagsskolen underviste han bygdefolket i historie og naturfag. Sivert Aarflot var både lensmann, lærer og drev trykkeri. Berte Kanutte lærte tidlig å skrive og lese på skolen.

Hun fikk tidlig kjennskap til Gud i sitt barndomshjem, og i sin selvbiografi beskriver hun at det å avgi konfirmasjonsløftet som en svært betydningsfull hendelse for henne. Hun var bråmoden og allerede som 12-åring skrev hun salmer i skjul.

Som ung skrev hun salmer med en sterk himmellengsel og verset gjengitt nedenfor viser en klar brudemetaforikk og knytter den haugianske vekkelsen med mystikken. 



Min brudeklædning er helt skjøn, 
Min Brudgom er Guds egen Søn,
 Som sidder i det Høie,
 I Himelen er min Bryllupssal;
 Guds Engle mig ledsage skal.
 Jeg gaar fra Tidens Møie
Til Glæden i det Høie.

En søster av henne viste fram salmene til faren på hans dødsleie, og han ble så imponert at han ville utgi disse salmene på trykkeriet som ble drevet av familien i Volda. Berte Kanutte ble gift og fikk sju barn, og i denne tiden mistet hun sin sterke tro.

Da haugianeren Amund Knudsen Brekke var på besøk hos familien til Berte Kanutte, fant hun tilbake til sin tidligere kristne tro. Denne hendelsen kom mens hun lyttet til hans ord om det «ene Fornødne» som innebar at Guds ord gav frelse og salighet.

Denne samtalen ble «ved Guds medvirkende Naade Middel til Oppvekkelse og Omvendelse» for Berte Kanutte.

Hun gikk gjennom en lengre prosess med tvil og anfektelse, og spørsmål om nådens tilegnelse, før hun til slutt fikk frelsesvisshet. I denne tiden startet Berte Kanutte med å skrive bønner, brev, salmer og sanger.

Det fortelles at hun diktet sanger på datidens kjente melodier mens hun gjorde husarbeidet, og disse ble senere skrevet ned i ledige stunder.

Tjenestefolk på gården har antageligvis etter hvert gitt henne mer mulighet og tid til å skrive, og hun fikk anledning til å ta større del i det haugianske miljøet som etablerte seg i Ørsta på 1800-tallet. Svært ofte besøkte hun mennesker som var syke og trengte omsorg.

Hun skrev salmer til trøst og oppmuntring til mennesker i distriktet som hadde mistet sine kjære. Berte Kanutte skrev mange brev og de ble lest av mange i bygda. Brevene ble lest opp i vennesamfunnet og sendt på rundgang blant haugianerne i distriktet.

Til tross for at man i dag bare vet om en liten del av denne brevvekslingen, vet man at den var sentral for å fremme lese- og skriveferdigheter i bondebefolkningen.

Brevene ble skrevet i en religiøs kontekst og ble sett på som veiledningsbrev til et vennesamfunn. Berte Kanutte skrev over 500 brev, og ble derfor en viktig brevskriver på Vestlandet (Fjæreide, 2012).

Bruken av og samlingen om Ordet var den viktigste kjernen i haugianernes virksomhet, og i denne sammenhengen ble Berte Kanutte en viktig stemme blant haugianerne med sine skrevne salmer og brev.

Dette blir også understreket av minneordet som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Aftenbladet etter hennes død: «Denne gudhengivne Kvinde har levet til Manges Opbyggelse. Hendes dybe, religiøse Sange er en Skat i hver Bondes Hus hele Trondhjems og Bergens Stift igjennem; er ogsaa vandret længere udover Landet og synges tillige i Nabolandene. Man tør om hende sige, at Faa her i Landet har i en vid Kreds bidraget saaledes til Religionens Væxt som hun.»

Hauge mente at alle måtte samarbeide for å utbre det kristne budskapet og arbeidsoppgavene ble fordelt etter funksjoner, uavhengig av kjønn (Haukland, 2012).

Han kom med kritiske bemerkninger i forhold til arbeidsdelinga mellom menn og kvinner da han levde. Kvinnene bedrev hovedsakelig husarbeid, mens menn konsentrerte seg om jordbruket og det offentlige liv.

Hauge fremhevet hvordan nådegavene var «overøst mange, af baade Mand og Qvindekiøn, til at tale og forklare Guds ord, enten i at skrive eller mundtlig udføre saadanne hemmeligheder i Troens Grunde, Stadfæstelse, Forklaring og Veiledelse ...» (Ording bind III, 1949).

Om man er god til å tale i forsamlinger, bør man bruke denne utrustningen, uavhengig om man er mann eller kvinne, fattig eller rik, mente Hauge.

Berte Kanutte Aarflot med sin nådegaveutrustning var et tydelig eksempel på dette. Hauge møtte mye motstand innen kristne kretser for sine tolkninger, og han utfordret kirken da han lot kvinner få fungere som predikanter og ha lokale lederverv.

Dette likestillingsarbeidet fikk etter hvert mindre betydning for haugianerne, men i dag har kvinnene fått en mer framtredende posisjon både innen kirkeliv og ellers i samfunnet.

Hans Nielsen Hauge har med sine holdninger og handlinger vært en av mange bidragsytere for at kvinnene har fått denne stillingen i dagens samfunn.