Hans Nielsen Hauge og norsk vekkelsestradisjon

Misjonsprest Axel Lundholm Saxe har i Dagen 06.10.2022 reist spørsmålet om «Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse». Bakgrunnen er min kronikk: «Hans Nielsen Hauge – en konservativ mystiker.» (Dagen 13.09.2022).

I pakt med Saxes egen tilnærming konsentrerer jeg svaret om H. N. Hauges og haugianismen syn på frelsestilegnelsen, dvs. frelsens orden («ordo salutis»). Om det haugianske syn skrev jeg at man «måtte leve – kanskje lenge – under syndeskyldens trykk før man erfarte den befriende 'gjenfødelsen' og fikk et nytt liv».

Å gjennomleve en slik prosess var en forutsetning for at man kunne regnes som «en skikkelig alvorlig kristen eller bare en 'lett veiløper', som det het. Dette gjorde at haugianismen ble autoritær og undertrykkende.»

Min kilde er faktisk min egen far, Alf Oftestad (1900–1988), som var emissær i Indremisjonsselskapet fra 1920-årene av, og som møtte et haugiansk miljø da han som ganske ung begynte «å søke Gud». Da ble han stilt overfor kravet om å begynne på botens vei. Å bli frelst skjedde så visst ikke i en håndvending.

Da han i 1920 kom til Bibelskolen i Staffeldts gate 4, møtte han den nyevangeliske forkynnelse og sjelesorg om frelse og barnekår ved troen alene. Da ble han frigjort fra det haugianske krav om en psyko-religiøs utvikling før troens lys oppsto i hjertet. Ved troen på evangeliet kunne han og mange andre løfte hodet – både religiøst og sosialt. Selv kom han fra arbeiderklassen.

Saxe går ikke på min tekst: «Hans Nielsen Hauge og mystikken – ut fra hans autobiografiske tekster», Norsk tidsskrift for misjon 1921, heller ikke andre tekster fra mitt kirkehistoriske forfatterskap. Han begrunner sin kritikk ut fra en populær bok om Hauge av Alv Magnus: «Hans Nielsen Hauge. Mannen som forandret Norge» fra 2020, som igjen henviser til Andreas Aarflots bok om Hauge fra 1969.

Saxe tar inn et langt avsnitt fra Aarflot. Saxe burde ha løftet fram primærkilder som basis for sin vurdering.

Hauges forhold til «ordo salutis» var formet av hans pietistiske barnelærdom, dvs. Erik Pontoppidans forklaring «Sannhet til gudfryktighet» (1737). Pontoppidan redegjør for frelsens orden både under forklaring av «Den tredje artikkel. Om helliggjørelsen» (471–548) og i en avsluttende sammenfatning av «Den saliggjørende sannhet». Ånden kaller, opplyser, helliggjør og oppholder. Dette er betegnelser på stadier under en indre utvikling i hjertet, som også er psykologisk erkjennbar ved selvrefleksjon.

Det første stadium, opplysningen, virker en fast overbevisning og forståelse av de guddommelige sannheter. Men dette er noe annet og mer enn menneskelig kunnskap. Den er bare «hjernens sak» og består i en «historisk tro» som lar mennesket bli i sin ondskap. Men ved Guds ord og Ånden får mennesket en guddommelig opplysning som fyller hjertet med en levende åndelig erfaring slik at motviljen mot Gud begynner å forsvinne. Mennesket vekkes og omvender seg fra synden og føres fra Satans makt til Gud.

Det skjer en alvorlig forandring i hjertet som man selv opplever som en lengsel etter Jesus. Han som er menneskets frelser og forsoner. Det åpner for gjenfødelsen som gjør at Gud kan rettferdiggjøre mennesket på grunn av den tro gjenfødelsen rommer. Så kan Gud fornye mennesket til et nytt og hellig liv.

Denne frelsens orden er en psyko-religiøs prosess i menneskets indre fremkalt ved Ordet og Ånden som blir erfart og erkjent og med virkninger også utad. Små barn gjenfødes ved dåpen. Hos voksne som er falt fra dåpens nåde, skjer gjenfødelsen ved Ordet.

I 1817 utga Hauge teksten «Om Religiøse Følelser og deres Værd» (Hans Nielsens Hauges Skrifter VI, 117 – 217). Der forteller han om sin egen religiøse utvikling fra unge år, som førte fram til hans sterke opplevelse i 1796, en dyptgripende mystisk og ekstatisk erfaring av gjenfødelse og nytt liv.

I boken har han i tillegg tatt med en rekke religiøse selvbiografier skrevet av troende venner. Motiveringen for og mønsteret som avtegnes i disse beretninger, fremfor alt hos Hauge, kommer fra den pietistiske bakgrunn.

Hovedlinjene i den pontoppidanske oppfatning av frelsens orden gjenfinner vi i fremstillingene: opplysning, omvendelse, bot osv. Uten å gå gjennom en slik utvikling fram mot gjenfødelseserfaringen kan man ikke få en fullgyldig tro og et fornyet liv i Kristus.

Radikal pietisme (herrnhutismen) sto for et annet syn enn Hauge og holdt fram den momentane frelsestilegnelse. Men det er ved innflytelse fra nyevangelisme og rosenianisme at et slikt syn etter hvert vinner fram i norsk vekkelsestradisjon. Ved formidling av det «det lovfrie evangelium» og å konsentrere Ordets forkynnelse om den objektive frelsesgrunn i Kristus, hans forsoning og oppstandelse, ble den troende frigjort fra en «obligatorisk» botsgang. Klassisk pietisme ble antikvert, nyevangelismen vant fram. Pietismen levde videre i vekkelsesfolkets livsstil.

Prosessuell og momentan oppfatning av frelsestilegnelsen representerer to ulike teologiske paradigmer. Men ved en viss tilpassing kan de også knyttes sammen. Det ser vi i dag. Den religiøse erfaring som erkjennbar psykisk prosess har fått sin renessanse. Men målet for denne nye «ordo salutis» er tosidig.

Prosessen kan føre til troens fordypning, men også til frafall og brudd med kristentroen. Begge deler er like gyldige eller like «oppbyggelige» å lese eller høre om.

Det gamle «lovfrie» evangelium formidlet i ny utgave gir frihet ikke bare fra kirkens dogmer, men fra Skriftens lære slik den fremtrer i tekstene forstått etter sin likeframme og saklige mening.