Debatt
Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse
Takk til MF-professor emeritus, Bernt Oftestad, for enda et dyptpløyende debattinnlegg: «Hans Nielsen Hauge – en konservativ mystiker» (Dagen 13/9). Spørsmålet er imidlertid om han pløyer dypt nok, når det gjelder framstillingen av Hauges kristendomsforståelse.
I boken «Hans Nielsen Hauge. Mannen som forandret Norge» (Proklamedia 2020) har Alv Magnus et kapittel om «Budskapet han brakte». Det framgår at Magnus her blant annet støtter seg på «Biskop Andreas Aarflots grundige undersøkelse av Hauges kristendomsforståelse» (Magnus s. 52). Jeg siterer fra s. 57 i Magnus' bok:
Annonse
«Norge hadde fått en ildprofet å bryne seg på. I sitt ramsalte oppgjør med samtidens synder og døde vanekristendom kom han naturlig nok til å peke på at det avgjørende punktet i menneskets omvendelsesprosess var et åndelig gjennombrudd som skapte en bevisst kjempende trosholdning. Det åpenbare faktum at det barnedøpte norske folk ikke var kristne i bibelsk forstand, understreket for ham hvor viktig det var å forkynne omvendelsens budskap for folket. Og omvendelsen bort fra egenrettferdighet og likegyldighet skulle gjennom gjenfødelsen føre til et liv i Jesu etterfølgelse. Den ytre dåp er derfor ikke nok i seg selv. Det må også komme til en erfaring av «Guds nådes åpenbaring fra himmelen med kraft og kjærlighet innøst i våre hjerter.» Da først blir det samsvar mellom den ytre nådegave i dåpen og den indre hengivelsen til Gud i omvendelsen, « … så vi ikke bare blir døpt med den ytre dåp og kaller oss kristne, men at vi og blir salvet med Den hellige ånd og troens kraft i hjertet.» (Sitat slutt – i en note viser Magnus her til Andreas Aarflot: «Hans Nielsen Hauge: liv og budskap», Oslo 1971, s. 168).
Hvis ovenstående er en rett skildring av Hauges forståelse av hva omvendelse i kristen forstand innebærer – og Magnus viser altså her direkte til Aarflot – så betyr det at Oftestad kanskje fortegner bildet, når han hevder at Hauge sto for et syn på omvendelsen som innebar «at man måtte leve – kanskje lenge – under syndeskyldens trykk før man erfarte den befriende 'gjenfødelsen' og fikk et nytt liv».
For Hauge taler jo ikke her om en bestemt pietistisk «frelsens orden» (som den Oftestad mener Hauge «førte videre»), men om forskjellen på å bare være en utvortes «døpt og konfirmert» kristen, og så å være en sant omvendt og åndelig sett levende kristen!
