Debatt
Hans Nielsen Hauges kristendomssyn var radikalt spiritualistisk
Publisert
Sist oppdatert
Professor Helje Kringlebotn Sødal uttalte til Dagen 09.08: «Alle vil ha en bit av Hans Nielsen Hauge, men nesten ingen vil ha teologien hans (…).» Hauge forkynte ikke nåden, men la vekt på gjerningene, mener Kringlebotn Sødal.
Dette perspektiv på Hauge er slett ikke nytt. Første gang jeg møtte det var hos min lærer professor Leiv Aalen på 1960-tallet. Under haugejubileet ble det ytterligere utviklet ved flere faglige bidrag. Men i Kristen-Norge har det ikke passet inn.
Annonse
Mot slutten av 1800-tallet skjedde en viktig endring av profilen på norsk vekkelsesliv. Da brøt den rosenianske og nyevangeliske forkynnelse igjennom og skjøv den haugianske tradisjon til side.
Haugiansk oppfatning av omvendelse og fromhet passet ikke med nyevangelismens vekt på troen og nåden alene. I dette lå et radikalt skille mellom tro og gjerning, lov og evangelium, nåde og natur, skapelse og forløsning, rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Haugianismen ble for lovisk.
Pietismen var i pakt med kristen tradisjon, for den forutsatte en syntese av tro og gjerning, nåde og natur etc. Den troendes (subjektive) gjenfødelseserfaring var forutsetningen for å bli tilkjent en (objektiv) rettferdighet av Gud. Rettferdiggjørelse var en effektiv etisk-religiøs fornyelse av den troende til et hellig liv. Som gjenfødt søkte troens menneske å leve etter Guds åpenbarte vilje i kamp mot synden, verden, Satan og sitt eget kjød.
Kort etter 1945 var det et ordskifte om «landsindremisjonens» forhold til «den haugianske linje». Det ble hevdet at indremisjonen aldri hadde vært genuint haugiansk, men først og fremst roseniansk/nyevangelisk med vekt på det «lovfrie evangelium». Det hadde frigjort mange troende fra haugiansk «lovtrelldom».
«Overgi deg til Jesus i kveld. Kom som du er». Fra slutten av 1800-tallet lød denne oppfordringen fra prekestolen i mange bedehus. Mens haugianismen forutsatte en (lang) prosess fram til omvendelsen, trodde de nye moderne vekkelsene på det momentane gjennombrudd.
Fra slutten av 1800-tallet da de nyevangeliske vekkelsene bredte seg, kom norsk kristenliv til å oppleve en nesten sammenhengende vekkelsestid – i folkekirken og blant frikirkene. Med «åndelig effektivitet» ble vekkelsene til folkebevegelser, strukturert i foreninger og landsomfattende organisasjoner. Men samtidig dyrket vekkelsesfolket Hans Nielsen Hauge.
Hauge ble det store vekkelsesikon fra norsk historie. Han hadde i sin tid utløst en bred vekkelse i så å si alle deler av landet – i bygd og by. Den forutsatte et radikalt brudd med verden og et nytt liv etter puritanske ideal. Også 1900-tallets nyevangeliske vekkelser krevde et slikt brudd og en puritansk livsstil.
Som lekpredikant hadde Hauge frigjort seg fra det kirkelige embetets myndighet. Lavkirkelighetens emissærer var en videreføring og institusjonalisering av denne frigjøringen. De troendes fellesskap på bedehuset var inspirert av haugianismens vennesamfunn.
Annonse
Hauge og haugianere forble lojale mot statskirken og ville være en «liten kirke i den store». Slik tenkte også den moderne indremisjonen. «I, men ikke under kirken» var dens kirkepolitiske slagord. For det lavkirkelige lekfolk hadde Luther brakt evangeliets lys inn i det bekmørke katolske Norge, men det var Hauge som hadde kristnet folket ved vekkelse. Indremisjonen fortsatte kristningsarbeidet og håpet på den store «landsvekkelsen».
Hauge sto for en konservativ pietisme innpasset i den lutherske konfesjonsstat. Men i all pietisme er det et radikalt drag som går ut over statskonfesjonens rammer. Dette beror på pietismens røtter i senmiddelalderens mystikk.
Ved Johann Arndt (1555–1621), fremfor alt ved hans oppbyggelsesbok «Om den sanne kristendom» ble spiritualistisk mystikk formidlet inn i luthersk-pietistisk fromhet. Den pietistiske lederskikkelsen, Phillip Jacob Spener (1635–1705), så på Johann Arndt som en slags pietismens lærefader og fremhevet hans platonske åndelighet.
I sin indre kjerne er Hauges kristendomssyn radikalt spiritualistisk og mystisk: Det gis en utgytelse av Ånden i «vor Tid» ved at Gud gir sine nådegaver til de troende, skriver Hauge. For profeten Joel hadde varslet om at Guds Ånd ville bli utøst over alt kjød (3,1ff.).
Det blir oppfylt nå, som den gang da apostlene var i Jerusalem (Apg 2,1ff.). Det betyr at alle kan nå bli profeter og forkynnere – også kvinner. For Hauge opphever åndsutgytelsen den institusjonelle embetsstruktur, prinsipielt også betydningen av den «utvortes» kjønnsforskjellen.
For Hauge var en særegen åndelig kraft nærværende i den haugianske bevegelse. Han skrev til sine venner om den nådens og hellighets ånd som hadde hvilt over ham, og som de hadde tatt imot, og som fortsatt hvilte over dem, slik den hviler over alle som har mottatt Kristus og tror Guds Ord. Men Hauge innpasset og tilpasset kraften til statskirkens ordning og respekterte samtidens sosiale familiestruktur.
Han ble slett ingen åndelig revolusjonær som omkastet samfunnsordningene i Guds navn. I den moderne indremisjonsbevegelsen har denne åndeligheten vært nærværende, til tider brutt igjennom med en særlig karismatisk kraft og utfordret også den rosenianske evangelietradisjon.
Når den moderne indremisjon tross sin aversjon mot «loviskhet» dyrket Hauge-ikonet, skyldtes det også indirekte den luthersk lære om rettferdiggjørelse ved tro alene. Den «frigjør» fra menneskelig religiøs aktivitet. Men vekkelsesbevegelsen trengte aktiv innsats av mennesker med kall og nådegave. Hos Hauge fantes et forbilde gitt med hans radikale pietisme.
Annonse
Hauge understrekte at åndsfylte kristne holdt fast ved Guds ord i Skriften.
«Troen alene» gjør kirkelig organisasjon til et adiaforon. Men vekkelsen måtte organiseres, og den ble organisert. Haugiansk lekmannsinnsats med basis i vennesamfunnet var godt egnet til å begrunne organisert aktivitet i vekkelsesbevegelsens foreninger.
Trosmisjonens overåndelige forakt for organisert misjon sluttet man seg slett ikke til. Frie predikanter som sto «direkte under Vårherre», ble det advart mot. Men frihet til selv å kalle leke forkynnere uavhengig av kirkelig embetsmyndighet holdt indremisjonen fast ved.
Hauge understrekte at åndsfylte kristne holdt fast ved Guds ord i Skriften. I dag holdes det fram en felles og forenende åndelig dyperfaring av Kristus. Men det er en dekonstruert Kristus. Mye av hans lære, som er bevitnet i Guds ord, er strippet av ham. Slik er pietistisk åndelighet blitt til liberal teologi.
