Debatt
Hans Nielsen Hauges opplevelse av Guds kjærlighet
«Alle vil ha en bit av Hans Nielsen Hauge, men nesten ingen vil ha teologien hans», sier Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie ved UiA, i et intervju og i en kronikk i avisen Dagen. Hun påpeker hvor opptatt Hauge var av «gode gjerninger», og at for ham var «nåde koblet på gjerninger».
Mye er sagt og skrevet om Hauge, ofte omtalt som «den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen». I fjor skrev jeg en fagartikkel, publisert i Scandinavian Journal for Leadership & Theology, om Hauge og affektiv teologi, hvor min tittel spiller på Hauges bok Om Religiøse Følelser og deres Værd fra 1817.
Annonse
I denne boken forteller Hauge om sin livsforvandlende gudsopplevelse 5. april 1796, som markerer starten på haugevekkelsen. Ifølge kirkehistoriker Bernt Oftestad er det vanskelig å gi en fullgod forklaring på Hauges kristendomsforståelse og hans bemerkelsesverdige virksomhet som vekkelsespredikant og gründer uten å ta mystikeren Hauge og de affektive sidene ved hans teologi på alvor.
Hauge beskriver hvordan «Guds Kjærlighet saa overvættes besøgte mig». På tross av at dette skal ha skjedd 20 år tidligere, så kan ingen «fradisputere mig dette; thi jeg veed alt det Gode i min Aand, som fulgte paa fra denne Stund, især den inderlige brændende Kjærlighed til Gud og min Næste».
Hauge forteller altså hvordan en opplevelse av Gud og hans kjærlighet forandret ham og resulterte i en «inderlig brændende Kjærlighet» som motiverte hans gode gjerninger og virksomhet som forkynner og entreprenør.
Vekkelses- og fornyelsesbevegelser vektlegger ofte at Guds kjærlighet og nåde medfører en ektefølt forandring hos mennesker som resulterer i et annerledes liv. I dag ser vi en økt teologisk interesse for dype religiøse følelser og affeksjonenes historiske og teologiske betydning på tvers av den kristne tradisjonen – inkludert for sentrale personligheter som Augustin, (den tidlige) Martin Luther, John Wesley og Jonathan Edwards.
Flere av dem utrykker en teologisk forståelse av Guds nåde mot oss som noe mer enn bare tilgivelse for synd eller forensisk rettferdiggjørelse. I sin diskusjon med Pelagius på 400 tallet, mente Augustin at Pelagius hadde en altfor svak og mangelfull forståelse av synd og dens alvorlige og ødeleggende følger for menneskers evne til å stoppe å synde og gjennomføre gode gjerninger.
Augustin bruker bildene «skyld», «sykdom», og en «makt» som fanger og binder, for å illustrere hva synd er. Natur (i form av kunnskap og egne anstrengelser) er utilstrekkelig mot synden. Derfor er nåde nødvendig. Vi mennesker trenger kort og godt en frelser – en som kan frelse oss fra våre synder. Altså, ikke bare at Jesus tilgir vår skyld, men også en Jesus som leger vår (åndelige) sykdom og befrir oss fra syndens makt og fangenskap slik at vi blir frie til å gjøre godt istedenfor ondt.
Det kan nok argumenteres for at en slik teologi og utvidet forståelse av Guds nåde mot oss i Kristus sammenfaller med Paulus’ ord i Titus 2,11-14:
«For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.»
