Hans Nielsen Hauges opplevelse av Guds kjærlighet

«Alle vil ha en bit av Hans Nielsen Hauge, men nesten ingen vil ha teologien hans», sier Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie ved UiA, i et intervju og i en kronikk i avisen Dagen. Hun påpeker hvor opptatt Hauge var av «gode gjerninger», og at for ham var «nåde koblet på gjerninger».

Mye er sagt og skrevet om Hauge, ofte omtalt som «den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen». I fjor skrev jeg en fagartikkel, publisert i Scandinavian Journal for Leadership & Theology, om Hauge og affektiv teologi, hvor min tittel spiller på Hauges bok Om Religiøse Følelser og deres Værd fra 1817.

I denne boken forteller Hauge om sin livsforvandlende gudsopplevelse 5. april 1796, som markerer starten på haugevekkelsen. Ifølge kirkehistoriker Bernt Oftestad er det vanskelig å gi en fullgod forklaring på Hauges kristendomsforståelse og hans bemerkelsesverdige virksomhet som vekkelsespredikant og gründer uten å ta mystikeren Hauge og de affektive sidene ved hans teologi på alvor.