Håp i kaos

«Der kaos og forvirring truer, venter mulighetene», skal den sveitsiske psykologen Carl Jung en gang ha sagt.

Kaos i et samfunn er fundert på normoppløsning og kulturforvitring. Kaos oppstår når samfunnet mister de moralske kildene av syne. Kaoset er utmattende og farlig, men representerer samtidig paradoksalt nok et slags håp. Frustrasjon, fortvilelse og forvirring kan ifølge Jung være et godt jordsmonn for det spirende håpet.

Når desperasjonen tiltar og kreftene tar slutt, begynner man å lete etter løsninger, måter og medisin.

Veiene som leder mot liv, glede og frihet bygges sjelden av nyere forskning, nye teorier og ny metodikk. Historien har vist oss gjentatte ganger av veiene ut av kaoset ikke er nye ruter med ny asfalt, men gjengrodde stier som venter på å tråkkes opp.

Gjennom Bibelfortellingen kan vi lese om et folk som havner på avveie og som må ledes tilbake igjen på gjengrodde stier. Det er først midt i kaoset, når avlingene uteblir, sulten truer og fiendene har omringer bymuren, at Gudsfolket kommer Herren i hu.

Det er fortvilelsen og elendigheten som får folket til å innse at de har gått seg vill og at de må vende tilbake til Herrens veier. Det er først i grisebingen at den bortkomne sønnen kommer til seg selv.

Hele kirkens historie kan ses på som en vekselvirkning mellom forfall og fornyelse. Ikke sjelden har fornyelsen hatt sitt utspring i kaosets elendighet.

Den romerske historikeren Tacitus sa i rikets siste dager at romerne var «trette av å leve, men redde for å dø».

Når dydene forsvinner og lastene fritt får florere er aldri undergangen langt borte. Kanskje nærmer også vår vestlige sivilisasjon seg det siste tidsvervet. Det er flere enn meg som med hånden på hjertet spør som Obstfelder «Er jeg kommet på feil klode?»

Stadig oftere får man en følelse av å befinne seg i en farse skrevet av ChatGPT i kaosets tegn.

Jeg ble imidlertid minnet om dette kaosets håp da jeg så dokumentaren «Gutter på randen» på NRK for noen uker siden, noe jeg også skrev om i Bergens Tidende. For meg ble guttene et slags uttrykk for at kanskje Carl Jung har rett.

I løpet av to uker fikk forvirrede, utmattede, usikre gutter helt blottet for selvtillit tilbake håpet og troen på seg selv. Etter mange år preget av nederlag i en offentlig skole der kaoset stadig vinner nytt terreng fikk guttene komme til leirstedet Sætervika.

Konseptet «Guttas campus» oppstår ikke et vakuum. Det er når saksene flyr gjennom luften i klasserommet og skjellsordene hagler at man innser at avgrunnen nærmer seg. Der frøken tidligere var suveren majestet befinner deg seg nå opp til fem voksne, men som ikke klarer å holde ro i klasserommet og roper etter ytterligere forsterkninger.

De som taper mest på fravær av forventninger, grenser, disiplin, krav og konkurranse er guttene. Flere og flere havner utenfor. Ettergivende og velmenende foreldre, lærere og et korps av sosiologer, sosionomer og psykologer har oppdratt gutter ingen vil ha, gutter ingen behøver og ingen har bruk for.

Gutter som ender opp resignerte foran skjermene.

Det er menneskesynet som legger premissene for all pedagogikk. Om man tror at mennesket er et vesen som i utgangspunktet er godt, men trenger veiledning, så formes pedagogikken ut fra denne hjørnesteinen.

Tror man som Sokrates at man ved kritisk tenkning, fornuft og gode spørsmål kan finne sannheten, setter man sin lit til forskningen og opplysningen. Den humanistiske veien mot orden er brolagt med kunnskap, forskning, spørsmål og opplysning. Om mennesket får mer kunnskap vil det handle fornuftig er tesen.

Kombinerer man dette med marxistisk tankegods med sin innebygde autoritetsforakt blir lærere og foreldre undertrykkere med makt.

Elevene trenger en beskyttelse og en hær av rettigheter som kan beskytte dem mot samfunnets undertrykkende maktstrukturer. Når man så på toppen legger en glasur av postmodernisme som dekonstruerer alle sannheter, grenser og rammer, ja da får du en cocktail bestående av forvirring, usikkerhet og protest, virkningen er kaos.

«Det gode jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», sier Paulus. Den kristne veien er ikke bygget på forskning, men åpenbaring. Mennesket er ødelagt, det er et syndig vesen som trenger å bli født på ny. Forvandling skjer ikke gjennom opplysning, men gjennom ånd, sannhet og omvendelse.

Det er bare chipsposen og Netflix som kommer helt av seg selv. Ugress trenger ikke dyrkes. Det gode derimot må kultiveres. Vår natur er like steinete som teigene på Jæren. Å plukke stein er hardt arbeid. Vi mennesker trenger rammer, normer, tydelige forventninger og tukt og disiplin. Steingjerdene er høyst nødvendige.

«Tenk sjølv» og «Finn ut av det» høres muligens forlokkende ut, men er i virkeligheten ansvarsfraskrivelse. Guttene trenger ikke voksne som setter seg ned på kne og stiller dem flere spørsmål, det de trenger er trygge voksne som viser vei.

På «Guttas campus» møter guttene som visstnok ikke passer inn, tydelige, trygge voksne, som stiller krav og som følger opp. Uønsket atferd får konsekvenser, men guttene forstår fort at bak disiplinen og grensene befinner kjærligheten seg i fullt monn. Guttene blir bekreftet og løgnene de har trodd om seg selv blir erstattet av håp og tro på at de er verdt noe og kan bety noe. Klemmene sitter løst og det klappes på skuldrer og hoder.

«Guttas campus» minner om pedagogikken som ennå brukes ved de gamle engelske kostskolene for gutter som man før omtalte som «Muscular Christianity». Gjennom idrett, konkurranse og disiplin ville kostskolene forme robuste, lojale og ansvarlige unge menn som kunne tjene det britiske imperiet.

På Sætervika er ikke konkurranse farlig som i den offentlige skolen. Mellom mattestykker og stiler, spiller guttene basketball, fisker, kappdrar og stuper ut i det kalde vannet. I matte konkurrerer guttene med seg selv og de andre. De får diplomer og klatrer opp matematikk-trapper.

«Guttas campus» har gravd opp gamle brønner og tråkket opp gjengrodde stier som kan spores tilbake til det kristne menneskesynet. Kaoset har ledet guttene tilbake til håpet. Mitt håp er at dette kan skje på flere områder. Tomheten, forvirringen og etter hvert fortvilelsen vil eskalere. Tenk om vi i desperasjonen kommer den gamle fjellvettregelen i hu. Det er fortsatt ikke for sent å snu.

Hvor er de kristne kvinnene?