Har det blitt for dyrt å være kristen?

For de fleste av oss ville det være utenkelig å skulle betale penger for å gå på gudstjeneste. I Det nye testamente gjør Jesus det tydelig at evangeliet ikke kan kjøpes for penger. Derfor bryter det på et fundamentalt plan dersom størrelsen på noens lommebok påvirker muligheten til å delta i det kristne fellesskapet.

Eller gjør det faktisk det? Svaret på spørsmålet er ikke fullt så opplagt som man skulle tro.

I sommer fikk vi nok en runde om inngangsbilletter på kristne møter og stevner. Utgangspunktet var et leserinnlegg her i avisen om hvor dyrt det var å delta på enkeltmøter på Oase. Det er ikke første gang dette blir tematisert. For ledelsen oppleves nok det hele relativt fortvilende.

Det koster nærmere sju millioner kroner å arrangere Oase, og det store flertallet av deltakerne betaler en avgift for å delta gjennom hele stevneuken. Den er ikke spesielt høy, men i sum utgjør den en vesentlig andel av Oases økonomi.

I år kostet det 1.300 kroner for en voksen å delta fra tirsdag til søndag. Kost og losji kommer utenom. Der kan man til en viss grad justere prisen selv, avhengig av om man bor på klasserom, i telt, campingvogn, på hotell eller om man har privat overnatting. Dermed er Oase på ingen måte spesielt dyrt, sammenlignet med andre kristne arrangementer.

På bakgrunn av at de øvrige deltakerne allerede har betalt for hele stevnet, har man valgt å ta betalt også for enkeltmøter. Dermed tar også de som deltar på deler av stevnet sin andel av kostnadene.

Ideelt sett kunne nok de fleste tenke seg å droppe hele avgiften. Men de fleste stevnearrangører erfarer nok at rause kollekter ikke strekker til. Jeg tror aldri jeg har hørt om kristne leire som har blitt arrangert uten deltakeravgift, verken for barn eller voksne.

Så Oase på ingen måte er alene om å kreve betaling fra deltakere på kristne møter. Det dyreste møtet jeg har vært på, fant sted under Løvhyttefesten i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem i nettopp Jerusalem.

I 2012 ble jeg ganske overrasket da jeg innså at det å delta på et kveldsmøte kostet minst 300 kroner. Men realiteten er samtidig at deltakelsen på nettopp denne konferansen er et vesentlig bidrag til at organisasjonen kan holde driften gående gjennom året.

Og vel så aktuelt som store stevner er leire for barn og unge, samt menighetsweekender. Med årene har det blitt vanlig at leirsteder forutsetter at man benytter deres fast ansatte kjøkkenpersonale.

Det gjør noe med prisen for leirdeltakerne, enten de er barn eller voksne. Og når man først har et slikt utgiftsnivå, er ikke veien så langt til å tenke at man like godt kan arrangere menighetsweekenden på et hotell. Mange har jo råd til det.

Men ikke alle. Og det er her utfordringen oppstår. I årene Misjonssambandet arrangerte generalforsamling på Oslofjord Convention Center, ble det snakket helt konkret om folk som ikke fant anledning til å delta på generalforsamlingen fordi det ble for dyrt. Prisene på OCC er ikke spesielt stive, men det koster når en hel familie skal ha overnatting og full pensjon.

Vi kunne stilt det retoriske spørsmålet om kristendom har blitt et middelklassefenomen. I praksis er ikke spørsmålet så veldig interessant, fordi svaret nokså opplagt er ja. Det er bare å se på bilparken. Tesla Y er den nye folkevognen her i landet, og dette kommer til uttrykk også utenfor landets bedehus og andre kristne gudshus.

Men med all denne materielle velstanden som utgangspunkt, hva gjør vi da med dem som faktisk ikke har råd til å være med når menigheten reiser på tur en helg for å styrke relasjonene?

I praksis har nok flere erfart at det ikke uten videre nytter å si fra talerstolen at de som ikke har råd til å betale, kan ta kontakt. Det kan oppleves ydmykende å skulle be om økonomisk hjelp. Samtidig er det også dumt om man skal måtte avlyse populære arrangementer fordi ikke alle har råd til å være med.

Har det blitt for dyrt å være kristen? Dette snakket kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg om i denne ukens utgave av Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Sunnmøringen Sævik har naturlig anlegg for økonomisk forvaltning, og foreslo samtaler i menighetene om hvordan man kan legge til rette for deltakelse, gjennom ulike former for omfordeling, etablering av fond eller andre tiltak som kan gjøre leire og andre arrangementer tilgjengelig for flere.

Det står ganske mye i Bibelen om penger. Det står ikke at det er galt å være rik, men det står en del om farene ved å være rik. Om dette skulle angå noen, må det vel være velfødde nordmenn anno 2024. Vi må aldri komme dit at det skal koste penger å gå i kirken.

Jeg tror likevel de fleste er med på at det kan koste noe mer å delta på bestemte arrangementer utover dette. Samtidig skulle det være et naturlig felles anliggende å sørge for at det ikke er penger på konto som avgjør hvilke prekener man får høre.